Abstract
Formålet med dette kvalitative forskningsprosjektet har vært å undersøke hvordan terapeuter snakker med pasienter i psykisk helsevern om kjønn, seksualitet og identitet. Utvalget i dette prosjektet har bestått av 14 terapeuter i psykisk helsevern i Oslo-området. Prosjektet har gjennomført fire fokusgruppeintervjuer, som er transkribert og analysert med tematisk analyse. Dette prosjektet viser en sammenheng mellom sekundariseringprosesser, små og store, som blant annet ved hjelp av ideologiske dikotomiseringer, kan føre til eller opprettholde en marginaliseringseffekt. Det mest foruroligende spesifikke funnet i denne tematiske analysen, er at Helsedirektoratets retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern anvendes som begrunnelse for ikke å kartlegge ikke-heteroseksualitet som risikofaktor. Ut i fra denne analysen har heteronormativ forståelse av pasienter fortsatt hegemonisk posisjon i psykisk helsevern i Norge i dag. Dette gir noen implikasjoner. For det første ser det ut til at det er behov for økt kunnskapsproduksjon rundt minoritetshelse og ikke-heteroseksualitet. Mer forskning på dette feltet er avgjørende. En annen implikasjon av denne analysen er at helsepersonell kan øke anvendelsen av kunnskap som allerede foreligger på mer utvidende måter. En tredje implikasjon er at emner som kjønn, seksualitet og identitet, bør styrkes innenfor utdanningsinstitusjonene.