Abstract
Hvordan forskeren forstår sitt eget samfunn virker inn på hennes fortolkningsprosess – på hennes ideer, forforståelser, forventninger, reaksjoner og refleksjoner når hun går inn i dialog med et studiemateriale som stammer fra et fortidig samfunn. Essensen av avhandlingen er å belyse denne prosessen i arkeologisk sammenheng, ved å søke en bedre forståelse av hagenes betydning i romerske byboliger, domus, i provinsbyen Pompeii. I avhandlingen undersøkes faktorer forskeren fort kan ta for gitt, som at hager ble erfart og forstått annerledes i det romerske samfunnet enn vi selv gjør i vår egen tid. Med fokus på ting og tekst som representanter for diskurs, uttrykk for tankemønstre, belyser prosjektets første del den romerske forståelsen av hager og hjem, natur og landskap. Det viser seg at grensene mellom hage og hjem var så flytende at man forstår den romersk-pompeianske hagen bedre ved å studere enkeltelementene den består av i en større kontekst. I andre del av prosjektet gjøres derfor en kvalitativ, kontekstuell studie av hortikultur i tre romersk-pompeianske domus, med utgangspunkt i at domus er forstått som borgerens sterkeste medium for å markere identitet i det romerske samfunnet. Erfaringene fra første del gjør det nødvendig å fokusere på romlighet, symbolikk, sosiale konvensjoner og moraliseringspolitikk. Informasjonen som lar seg avdekke vitner blant annet om en tendens til å balansere hortikultur og identitetsmarkører i takt med en svært strategisk sosial organisering av domus.
Nøkkelord: arkeobotanikk, arkeologisk refleksivitet, dekonstruksjon, diskurs, forståelseshorisonter, fremmedgjøring, hagemalerier, hermeneutikk, hortikultur, identitet, makt-motmakt, Pompeii, romanisering, Romerriket, sosialt rom, tekstkritikk.