Abstract
Bakgrunn
Utgangspunktet for oppgaven var at jeg på en konferanse i 2010 sanset erfarne fagpersoner på rusfeltets uro over kortere behandlingstider i døgninstitusjoner. Det finnes en kunnskapsoppsummering som konkluderer forsiktig med at det ikke synes å være datagrunnlag for å hevde at langtidsbehandling er bedre enn poliklinisk korttidsbehandling (Steiro m. fl. 2009). Samtidig finnes det behandlings- og forskningstradisjoner som hevder det motsatte (De Leon 2003, Mørland 2010). Evaluering av rusreformen i 2006 avdekket at brukerne opplevde brudd i behandlingen som problematisk (Lie og Nesvåg 2006). Det har vært en lang tradisjon for at rusbehandling har involvert to forvaltningsnivå (Reinås 2004). Stoltenbergutvalget anbefaler rusbehandling lagt til statlig nivå (Stoltenberg m.fl. 2010).
Jeg valgte å la «tid og avhengighet» bli tema for oppgaven og gjennomførte en intervjuundersøkelse blant tidligere rusmiddelmisbrukere for å fremskaffe kvalitative data om hvordan informantene opplevde at tid hadde hatt betydning for å overkomme avhengighet. Utvalgskriteriet var rusfrihet i mer enn to år og behandling og ettervern (varighet i tilsammen to år) i et gitt terapeutisk samfunn. Det lyktes å rekruttere seks informanter, alle informantene hadde vært rusfrie i mer enn seks år, to i mer enn ti år.
Teoretisk utgangspunkt
Oppgavens utgangspunkt er teori fra terapeutiske samfunn (De Leon 2003) og teori fra nevrobiologisk forsking, begge retningene hevder at tid er nødvendig for å overkomme avhengighet. Terapeutiske samfunn ser jeg som en resosialiseringsmetode og sammenholder virksomheten med teori hovedsakelig fra symbolsk interaksjonisme. Ut fra de to tilsynelatende forskjellige tilnærmingene til avhengighet og informasjon fra prøveintervjuet, pekte fem tema seg ut for intervjuundersøkelsen. De er: 1) opplevelse av mestringserfaring og mestringstillit, 2) opplevelse av kontroll (selvkontroll/«top-down» kontroll funksjon, 3) opplevelse av russug, 4) nye mål og insentivverdier, 5) betydningen av ettervernet og nettverket. Planen var å samle informasjon om enkelte av temaene i forhold til nærmere angitte tidsintervall i årene etter at rusingen opphørte, altså etter at informantene ble tatt inn til behandling. Dette lyktes ikke alltid like godt. Undersøkelsen bød imidlertid på flere uventede funn.
Fra undesøkelsen
Fem av informantene fortalte om å ha mestringstillit to år etter rusingen opphørte, altså ved avslutningen av det obligatoriske ettervernet, den sjette mangler det data fra. For flere var opplevelsen av mestring sterkere ved avslutningen av ettervernet enn på intervjutidspunktet. Det er en tendens i materialet som gir grunnlag for å si at informantene hadde styrket selvkontroll eller «top-down» kontroll funksjonen to år etter rusingen opphørte. I tidsrommet rundt avslutning av ettervernet begynner informantene på utdanninger. Ingen av informanten forteller om uovervinnelige problemer av sosial eller faglig karakter på skolen eller i studiene. Det er etter min mening en indikasjon på at kontrollfunksjonen var styrket etter to år. Alle forteller om sterk opplevelse av kontroll på intervjutidspunktet. Informantene forteller om høy mestringstillit når utdanningene starter og det er rimelig å mene at kontrollfunksjonen var vesentlig styrket på samme tid. Tre av informantene arbeider i dag i fagene de begynte utdanningsløpene til i forbindelse med ettervernet. En tok ytterligere en utdanning som passet bedre. Disse fire gir uttrykk for å ha mestringstillit i dag, de to andre er noe tvilende.
På intervjutidspunktet har de fleste informantene nye mål og insentivverdier, eller gleder i livet. Det er en sterk trend i materialet som gjør det mulig å si at gledene i livet til informantene består av naturlige forsterkere (Ormrod 2009), barn, familie, arbeid og nettverk, eller for å si det med Hyman m.fl. (2006), aktivitet som fremmer overlevelse. Informantene synes å ha internalisert de allmenne verdiene i samfunnet, alle arbeider med mennesker og beskriver arbeidet i overveiende grad som en glede. (De Leon 2003).
Fire av seks informanter fortalte om tilbakefall, tre har gått hele eller deler av programmet to ganger. Tilbakefallene det fortelles om fant sted for mellom seks og ti år siden. Tre skjer etter lang tid, to etter fire og ett etter åtte år og synes å være av to typer. To beskrives som om de bygde seg opp over tid som en følge av vansker i livet, som f.eks. en samboer i aktiv rus. Det tredje tilbakefallet skjedde spontant etter uventet eksponering til rusmidler. Det fjerde tilbakefallet kom kort tid etter at av behandlingen ble avbrutt etter kun ni måneder. Informanten returnerte til hjemstedet og det lokale rusmiljøet.
Begge teoriene studien er basert på fremmer at stress er en fare for tilbakefall, de fremmer også at assosiasjoner er svært farlige i forhold til å vekke minner om rusopplevelsene og er følgelig en fare for tilbakefall. Signaler, stimuli eller cues som nevnes er samtaler om rus, rusvenner, personer i aktiv rus, rusutstyr og steder rusmidlene ble inntatt (De Leon 2003, Hyman m.fl. 2006).
Et annet funn er at fem av seks informanter har valgt ikke å bosette seg på stedene rusingen begynte eller pågikk, de bor i nærheten av hverandre og i nærheten av institusjonen. De fleste informantene forteller om å være forsiktige med å oppholde seg på stedene hvor rusingen pågikk. Flere uttrykker skepsis til å ha omgang med personene som de ruset seg sammen med. De fleste informantene har utdanning (jf. over), alle arbeider og kan derfor i høy grad velge hvor de vil bo. Det er nærliggende å tenke at informantene ved å velge ikke å bo der rusingen pågikk, har blitt i stand til å beskytte seg mot assosiasjonene som vil kunne oppstå der.
En informant valgte imidlertid å flytte til hjemstedet etter fire rusfrie år. Det har gått bra i sju år. Vedkommende har en yrkesrolle på hjemstedet, ektefelle, barn og familie. Informanten har med andre ord tilgang til flere rusfrie nettverk og får derfor bekreftelse på sin nye, rusfrie identitet. (Smith-Lovin 2003, Berger og Luckmann 2006).
Det er en trend i materialet som viser at informantene har glede av å være sammen med personer med lik erfaring. Informantene har erfaring fra tre svært forskjellige verdener, «ruslivet», terapeutiske samfunn og det nye livet som rusfri. Jeg tenker det går an å se på tidligere rusmisbrukere som komplekse selv. Det synes som erfaringene de deler skaper sterke bånd. For meg ser det ut som om informantenes deltakelse i nettverk av tidligere rusmisbrukere blant annet innebærer at de skaper rusfrie nettverk for hverandre. (Smith-Lovin 2003). Informantene forteller også om smertefulle frafall fra nettverkene.
Det er fortellinger i materialet som viser at institusjonen, som har tradisjon for at tidligere rusmisbrukere arbeider som terapeuter, er aktiv ved tilbakefall. Samtidig er det to fortellinger i materialet som viser hvor viktig det var for informantene å komme tilbake til nettopp det terapeutiske samfunnet hvor de først var blitt rusfrie, etter tilbakefall.
Institusjonen må også sees som basis for de rusfrie nettverkene som er beskrevet over.
Det er en sterk trend i materialet som indikerer at russug varer svært lenge etter at misbruket er opphørt.