Abstract
Bakgrunn Det er velkjent at overføring av pasienters legemiddelinformasjon mellom ulike omsorgsnivå er mangelfull og/eller feilaktig. Legemiddelsamstemming benyttes for å sikre at legemidler som forskrives ved innkomst er de samme som pasienten faktisk brukte før innleggelse.
Hensikt Å undersøke hvorvidt det var forskjeller i uoverensstemmelser identifisert av farmasøyt og av sykepleier, når begge anvendte legemiddelsamstemming (LMS) etter Integrated Medicines Management (IMM) modellen. Forskjeller i uoverensstemmelser ble vurdert med hensyn til antall, type, utfall etter diskusjon med lege, klinisk relevans og tidsbruk til LMS.
Metode Totalt ble 201 pasienter i alderen 21-92 år innlagt ved hjertemedisinsk sengepost inkludert i en ikke-blindet randomisert kontrollert studie. Pasientene ble randomisert til farmasøytgruppe (FG) og sykepleiergruppe (SG) og LMS ble utført av henholdsvis (hhv) farmasøyter og sykepleiere. Legemiddellisten som fremkom ved LMS ble samstemt med legemiddelkurven ved innleggelse. Uoverensstemmelser ble diskutert med behandlende lege, som avgjorde videre forløp. Klinisk relevans av uoverensstemmelser ble vurdert retrospektivt av uavhengig ekspertgruppe.
Resultat Hhv 78% og 84% av pasientene i FG og SG hadde minst en uoverensstemmelse. Hos disse var gjennomsnittelig antall uoverensstemmelser 3,1 (SD 2,1) og 2,8 (SD 2,2) i hhv FG og SG. Den hyppigste typen uoverensstemmelse var ‘pasienten bruker annet legemiddel i tillegg’ for begge gruppene. FG og SG brukte i gjennomsnitt hhv 22,9 (SD 11,6) og 32,2 (SD 20,3) minutter ved gjennomføring av LMS (p <0,001). De hyppigst involverte ATC-grupper og legemidler var hhv N, C og A og ibuprofen og paracetamol for begge gruppene. Legene var signifikant oftere enig med FG enn SG (p=0,001). Klinisk relevans av omtrent 50% av uoverensstemmelser i begge grupper ble vurdert til å være relevant og resultere i en forbedring i pasientbehandling. Enigheten i ekspertgruppen var dårlig (κ = 0,33-0,36).
Konklusjon Studien viser et stort behov for LMS ved innleggelse på hjertemedisinsk sengepost. At FG brukte hele 30% kortere tid til LMS enn SG blir veldig viktig i forhold til ressursbruk. Ingen forskjell mellom farmasøyt og sykepleier i antall uoverensstemmelser tyder på at ved grundig opplæring kan begge profesjonene utføre LMS etter IMM-modellen. At legen signifikant oftere er enig i uoverensstemmelser tatt opp av FG, tyder på at i den kliniske situasjonen er uoverensstemmelser i FG vurdert til å ha høyere klinisk relevans enn de i SG.
Background It’s well known that transitions of care contribute to medication discrepancies, due to lack of information between the different levels of care. Medication reconciliation is a strategy for reducing the occurrence of medication discrepancies.
Objectives To explore if discrepancies identified by pharmacists and by nurses, when both practice medication reconciliation according to the integrated medicines management (IMM) service, differ according to number, type, physician agreement, clinical relevance and time spent.
Methods A total of 201 patients aged 21-92 years admitted to a cardiac ward were recruited into a non-blinded, randomized controlled trial. Patients were randomized to pharmacist group (PG) and nurse group (NG) and medication reconciliation was practiced by clinical pharmacists or nurses. The medication regimen at admission was compared with findings from medication reconciliation. Identified discrepancies were discussed with the responsible physician, who decided further treatment. Following the data collection the clinical relevance of discrepancies was considered by an independent expert group.
Results Respectively 78% and 84% of patients in PG and NG had at least one discrepancy. Among these patients, average discrepancies were 3,1 (SD 2,1) and 2,8 (SD 2,2) in respectively PG and NG. The most frequent type of discrepancies was “omitted drug’ for both study groups. PG and NG spent respectively an average of 22,9 (SD 11,6) and 32,2 (SD 20,3) minutes on medication reconciliation (p<0,001). Physicians agree more often with PG than NG (p=0,001). The most frequent ATC-groups and drugs involved were respectively N, C and A, and ibuprofen and paracetamol for both groups. Clinical relevance of approximately 50% of identified discrepancies was relevant and resulted in an improvement in the standard of care. The expert group’s agreement was poor (κ = 0,33-0,36).
Conclusion Medication reconciliation at admission to a cardiac ward is both important and necessary. The fact that PG spent 30% less time on reconciliation becomes very important when considering the further use of resources. No difference in number of discrepancies between the two study groups indicates that when received profound training both professions can practice medication reconciliation according to the IMM service. However physicians agreeing significantly more often with PG indicates that in the clinical setting discrepancies from PG are of higher clinical relevance than those from NG.