Abstract
LITAUISK NASJONALISME - EN ANALYSE AV PROSESSENE FORUT FOR LITAUENS SELVSTENDIGHET
I denne oppgaven analyseres prosessen forut for Litauens selvstendighet (sept. 1991), med utgangspunkt i nasjonalismeteori og regimeendringsteori. På grunnlag av empirisk analyse søkes en teoretisk integrasjon av disse forklaringsperspektivene. Hoveddelen er imidlertid empirisk, der litauisk nasjonalisme i perioden 1988 til 1991 er fokusert på, men hvor også et historisk perspektiv får plass.
Sentralt i analysten står begrepet 'modernisering' og dets forhold til 'nasjonlisme'. I teoridelen forsøkes en reformulering av dette begrepet på grunnlag av teoriene til N. Nevitte og E. Tiryakian og J. Arnason. Derigjennom nås en antagelse om at litauisk nasjonlisme kan delforklares som et moderniseringsprosjekt, der Sovjetunionen persiperes som med utilstrekkelig moderniseringspotensial, og der dette søkes kompensert for gjennom nasjonalstatlig suverenitet. Dermed antas det at litauisk nasjonlisme er delvis motivert av et ønske om modernisering. Vestens utviklingsmodell og -nivå persiperes av litauisk elite som mål og middel for den litauiske nasjonen.
Den empiriske analysen legger vekt på elitepersepsjoner og politisk strategi hos de forskjellige aktørene innad i Litauen. Det søkes etter indikajoner på en inkonsistens mellom nasjonalistisk retorikk og praktisk politikk, som igjen peker mot nasjonlismen (i tradisjonell forstand) som vikarierende motiv for en "catch-up modernization" (V. Zaslavsky). Samtidig er det likevel mulig å begrepsfeste denne prosessen som nasjonalisme. Litauisk nasjonalisme får sine karaktertrekk fra særegenhetene ved sovjetisk utvikling fra 1940 og av 'moderniteten' slik den reformuleres i denne oppgaven.