Abstract
OL-94 OG KOSTNADSUTVIKLINGEN
I 1982 søkte Lillehammer kommune for første gang om å få tildelt de XVI Olympiske vinterleker. Søknaden ble sendt i en tid preget av to spesielle faktorer, den ene nasjonal, den andre regional. På det nasjonale plan var samfunnet i startgropen av det som senere er blitt betegnet som "jappe-kulturen", mens Lillehammer-regionen lå bak resten av nasjonen når det gjaldt økonomisk utvikling.
Lillehammer hadde fått en statsgaranti til søknaden på 1.817 mrd. kroner (en ren prisjustert garanti fra 1984). Dette var ikke penger som Lillehammer hadde fått for å bruke som de selv måtte ønske. En garanti blir gitt for å dekke eventuelle underskudd, og underskudd skulle det ikke bli på Lillehammer. Hele den politiske ledelsen var overbevist om at dette var et overskuddsprosjekt. Statsråd Bakkes uttalelser fra Stortingets talerstol i denne anledning er ganske treffende i sa mate når han proklamerer at "denne garantien ikke under noen omstendighet kom til å bli effektiv. Svært mange mener jo at dette vil bli et overskuddsforetakende" .Denne garantien kaller jeg OL's første finansielle utfall.
Den endelige bevilgningen fra Stortinget til lekene beløp seg til 7,27 milliarder kroner. Disse utgiftene var direkte relatert til OL-arrangementet. Det ble også bevilget midler over andre budsjettposter. Dette var kostnader som var indirekte knyttet til lekene. Forbedring av infrastrukturen i OL-regionen ble sett på som en forsering av kostnader som uansett ville komme. Dette beløp seg til 2,468 milliarder kroner. Men lekene førte selvsagt også med seg inntekter på statsbudsjettet. Ifølge Kulturdepartementet kom disse opp i 2,419 milliarder kroner. Stortinget bevilget dermed nesten fem milliarder kroner netto til et prosjekt man antageligvis aldri vil få full oversikt over nytten av. Dette beløpet kan kaller jeg OL's andre finansielle utfall.
Et interessant poeng i OL-94s historie er utviklingen av OL-organisasjonens formelle struktur. Fra å vatre en enhet preget av særinteresser, gjennomgikk den dyptgående endringer i perioden 1989-90. LOOC var den viktigste premissleverandøren på kostnadssiden, og LOOCs beslutningsorgan bestod av de idrettsorganisasjoner som deltok i lekene, de kommuner som huset OL-aktiviteter og staten. På samme tid var det ingen klar økonomisk målsetting for organisasjonen. Det syntes som om aktørene tok det for gitt at staten skulle betale kostnadene. Dette førte til at store deler av LOOC hadde en egeninteresse i å øke kostnadene til organisasjonen. Den nye organisasjonen hadde klarlagt de organisatoriske og finansielle rammer hasten 1990. Kort fortalt gikk det ut på at OL-94 ble organisert som et aksjeselskap. Selskapet fikk en ny ledelse, en ledelse som ikke gikk ut fra de særinteresser som hadde interesser i lekene, men som ble rekruttert fra næringslivets Staten trakk seg ut fra den direkte styringen av arrangementet og styrte v.h.a. det som kalles rammestyring. Staten hadde sett hvordan den gamle organisasjonsformen hadde gitt grunnlag for press fra særinteresser, og ønsket å redusere dette. OL s endelige finansielle resultat, med 178 millioner igjen på reserveposten, så jeg på som OL's tredje finansielle utfall.
Problemstillingen i oppgaven er om de tre finansielle utfallene av OL på Lillehammer kan foretas utfra rasjonalitetsmodeller og med vektlegging av de institusjonelle betingelser aktørene var underlagt. Samlet sett fant jeg at de institusjonelle betingelsene Lillehammer og senere LOOC var underlagt, gav incitamenter til forskjellig type atferd. Fra å være en organisasjon tilsynelatende uten ansvar og kontroll med økonomien, fikk vi et markert skifte med omorganiseringen i 1990. Det er ikke dermed sagt at den rasjonelle forklaringen er total, d.v.s. kan forklare alt m.h.t. OL's finansielle utfall. Andre faktorer kan selvsagt spille en rolle. Men jeg vil hevde at det faktisk finnes rasjonelle forklaringer på de begivenheter som fant sted.