Abstract
Spenningsfeltet mellom altruisme og egeninteresser i OECD-landenes u-landspolitikk
Oppgavens problemstilling er følgende:
1. Hvilke forskjeller eksisterer mellom Tyskland, Storbritannia og Norge i utformingen av u-landspolitikken?
2. Hvordan kan vi forklare forskjellene i u-landspolitikken mellom Tyskland, Storbritannia og Norge?
For å drøfte antakelsen om at OECD-landene fører en forskjellig u-landspolitikk i spenningsfeltet mellom altruisme og egeninteresser har jeg valgt ut tre land, Tyskland, Storbritannia og Norge, og sammenlignet deres bistands- og handelspolitikk innen noe sentrale områder. Erklærte målsettingene og motiver for bistand, volum og finansielle vilkår, geografiske fordelingen, målgruppe, binding av bistanden og volum på u-landsimport blir benyttet som indikatorer for å sammenligne politikken i spenningsfeltet mellom altruisme og egeninteresser. Konklusjonen på denne sammenligningen er at Norge står i en særstilling når det gjelder volum, geografisk fordeling og valg av målgruppe. lontrykket blir noe forandret når det gjelder binding av bistand til kjøp av egne varer og tjenester. Norge står ikke lenger i en klar særstilling, mens Storbritannia gjør klart mest brok av binding. Inntrykket modereres betydelig når vi ser på u-landsimport. Fra å stå i nærmest en særstilling i volum og valg av målgruppe så kommer Norge her dårligst ut. Det er likevel grunn til å si at samlet sett står Norge i en særstilling. Den høye andelen bundet bistand i Storbritannia kan gi grunn for å si at Tyskland er noe mer altruistisk enn Storbritannia.
Diskusjonen av problemstillingen, hvordan kan vi forklare forskjellene i u-landspolitikken mellom Tyskland, Storbritannia og Norge, tar jeg utgangspunkt i tre arbeidshypoteser:
1. En sterk venstreside på den politiske arena åker sannsynligheten for at en stat fører en mer altruistisk u-landspolitikk. I de tre tilfellene Tyskland, Storbritannia og Norge finner jeg at det kan være meningsfylt å snakke om en sammenheng mellom et lands politiske regime og grad av altruisme i ulandspolitikken. Norge har hatt en sterkere venstreside enn både Tyskland og Storbritannia, og skårer også høyest når det gjelder grad av altruisme. Det er imidlertid ingen entydig sammenheng mellom politisk regime og grad av altruisme i u-landspolitikken i Norge. Det er grunn til å merke seg at bistanden i volum hadde en sterk vekst også i perioden 1980-85 på samme tid som det vare en ikke-sosialistisk regjering i Norge.
Det kan tyde på at andre også politiske dimensjoner og faktorer er med å bestemmer grad av altruisme i u-landspolitikken. En slik faktor er nivået på offentlige utgifter. Der er en tydeligere sammenheng mellom nivå på offentlige utgifter og grad av altruisme bistandspolitikken. De land som har høyest nivå på offentlige utgifter i prosent av BNP som er Norge, Danmark, Sverige og Nederland er også de land som har høyest nivå på bistand i prosent av BNP, og som også hadde den høyeste andelen bilateral bistand til de minst utviklede u-landene. Alle landene ligger også høyt når det gjelder finansielle vilkår og binding av bistand.
2. Fortid som kolonimakt øker sannsynligheten for at en stat fører en mindre altruistisk u-landspolitikk.
Ting tyder på at strukturer og bånd fra kolonitiden fortsatt har en viss betydning. Der er imidlertid ingen entydig negativ sammenheng mellom fortid som kolonimakt og grad av altruisme i u-landspolitikken selv om det landet i denne studien som skårer høyest i grad av altruisme i u-landspolitikken også er det eneste landet uten fortid som kolonimakt.
Dette gir imidlertid ikke grunnlag for å si at fortid som kolonimakt øker sannsynligheten for at et land vil føre en mindre altruistisk u-landspolitikk. En prøving av antakelsen overfor andre land, da spesielt Nederland taler i mot dette.
En faktor som kan forklare dette er betydningen av størrelsen på landet. Dette kan lede til en alternativ hypotese om at store land har et høyere internasjonalt ambisjonsnivå i form av blant annet økonomiske og geopolitiske interessesfærer, noe som kan øke sannsynligheten for at de fører en mindre altruistisk u-landspolitikk. Motsatt har mindre land et lavere internasjonalt ambisjonsnivå, og snevrere rammer for egne nasjonale interesser. De er mer avhengig av samarbeidsløsninger dersom de vil fremme en fordelaktig internasjonal orden, og vil derfor arbeide for en stabil rettsorden som begrenser maktpolitikkens spillerom i forholdet mellom stater.
3. Store private bistandsorganisasjoner øker sannsynligheten for at en stat fører en mer altruistisk u-landspolitikk.
Private bistandsorganisasjoner er gjennomgående sterkere i Norge, enn i både Tyskland og Storbritannia dersom vi tar hensyn til landenes størrelser. Norge er også det landet som skårer høyest i grad av altruisme. Dette kan gi støtte at størrelsen til private organisasjoner øker sannsynligheten for at et land vil føre en mer altruistisk u-landspolitikk.
Her er det imidlertid andre faktorer som det må tas hensyn til. Store ikke-statlige bistandsorganisasjoner kan like gjerne være et resultat av et stort volum på ODA. Tallene viser at forskjellene i organisasjonens størrelse, da spesielt den relative styrken til ikkestatlige bistandsorganisasjoner i Norge, først og fremst skyldes inntekter fra det offentlige. Den totale private bistanden fra ikke-statlige sektorer er likevel betydelig høyere i Norge enn i både Tyskland og Storbritannia, og noe høyere i Tyskland enn i Storbritannia. Dette indikerer at den generelle oppslutningen om bistand gjennom private organisasjoner i Norge er betydelig større enn i både Tyskland og Storbritannia.