Abstract
Problemstilling:
Erfaring fra egen tverrfaglig praksis gjennom 17 år viste meg at terapeuter tiltrekker seg ulike typer pasientgrupper. Denne forforståelsen skapte en nysgjerrighet hos meg med hensyn til Bachelorprogrammet i Akupunkturs læreplan. Hadde læreplanen rot i
virkeligheten eller var den et resultat av de faglige ansattes kliniske erfaring. Opinion Perduco har publisert to befolkningsundersøkelser, henholdsvis i 2006 og 2012, på
befolkningens bruk av akupunktur fordelt i sykdomskategorier. Dette ga meg muligheten til å analysere nevnte befolkningsundersøkelser og sammenlikne disse med læreplanen i Bachelorprogrammet i Akupunktur, for å se om læreplanen ga studentene den kunnskapen de trengte for å møte den kommende kliniske hverdagen. I denne sammenhengen ville jeg
også belyse om det var overensstemmelse mellom studiets læringsutbytte i sykdomslære som delmål og studieprogrammets målsetning. Studiets målsetning definerer hvilke kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse studenten skal inneha for å kunne møte pasienter i klinisk praksis. Med bakgrunn i dette ble følgende problemstilling utviklet
Bachelorprogrammet i Akupunktur/ læreplandelen i sykdomslære:
I hvilken grad gjenspeiler denne læreplandelen pasientgruppen som benytter seg av akupunktur? Reflekterer forventet læringsutbytte i sykdomslære akupunkturstudiets målsetning?
Metode:
Oppgaven er et litteraturstudie med en kvalitativ tilnærming. Metoden har hovedfokus på hermeneutikk og tekstanalyse. Læreplananalyse ble benyttet som metode når læringsutbytte
og studieprogrammets målsetning ble analysert for deretter å sammenlikne resultatene.
Analysen av læreplanen tok utgangspunkt i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og Blooms taksonomi.
De to befolkningsundersøkelsene fra 2006 og 2012 ble redegjort for og resultater, validitet og reliabilitet ble klargjort. Problemstillingen skulle belyses ved å se på funn i
befolkningsundersøkelsenes prosentvise anslag av hvilke sykdomsgrupper som benytter seg av akupunktur, og sammenlikne dette med den prosentvise vektleggingen av teoretisk undervisning i tilsvarende sykdomsgruppe i læreplanen.
Resultater:
Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) er et rammeverk som endrer fokuset i studieprogram fra innsatsfaktor, eksempelvis antall timer og arbeidskrav, til hva studenten sitter igjen med av utbytte etter endt emne eller avsluttet studieprogram. NKR tydeliggjør
kunnskapen som studentene skal sitte igjen med etter avsluttet emne/studie. NKR er utydelig i sin taksonomi noe som medfører at det er vanskelig å nivå beskrive læringsutbytte, og faren for at det utvikles en minimumsplan er tilstede.
Læreplanen i akupunktur innenfor sykdomslæren er beskrevet i henhold til NKR, men har enkelte svakheter. Den største svakheten er at taksonomien er tilnærmet lik i læringsutbyttene for de ulike emnene i sykdomslæren, mens læringsmålet er beskrevet med
annen taksonomi. Det synes som om læringsutbyttet er skrevet som delmål uten at det tas hensyn til at delmålet skal sees i sammenheng med målet for studieprogrammet.
Befolkningsundersøkelsene gjort i 2006 og 2012 viser at 29 prosent av befolkningen benytter seg av akupunktur. Av sykdomsgrupper er det muskel- og skjelettlidelser som er den største gruppen med 46 prosent. Neste sykdomsgruppe er hodepine/migrene med 12 prosent. Underviste timer (innsatsfaktor) stemmer ikke overens med befolkningens bruk av akupunktur. Som et eksempel er den totale innsatsfaktoren for muskel- og skjelettlidelser på 20 prosent i læreplanen.
Konklusjon:
Masteroppgaven viser at læreplanens fordeling av sykdomsgrupper ikke samsvarer med befolkningens bruk av akupunktur. Muskel- og skjelettlidelser vektlegges i for liten grad i forhold til hva de nyutdannede akupunktørene møter i klinikk. Læringsutbytte og
studieprogrammets målsetning beskrives med korrekt taksonomi i henhold til Blooms taksonomi, men det er en diskrepans mellom læringsutbytte og studiets målsetning.