Abstract
Petroleumsvirksomheten er et uunngåelig tema i den hjemlige økonomiske debatten, og det er i hovedsak via to kanaler de begrensede ikke fornybare ressursene påvirker norsk økonomi; bruken av petroleumsinntektene og etterspørselsimpulsene fra utvinningsnæringen. I det offentlige ordskiftet er det oftest førstnevnte kanal som står i fokus, og bruk av oljepenger er fast tema når de politiske partiene møtes til debatt. De siste årene har imidlertid svak utvikling i den tradisjonelle industrien kombinert med rekordhøye petroleumsinvesteringer aktualisert sistnevnte kanal. Og det er dette som er fokus i denne oppgaven.
Tematikken ble nylig løftet frem av regjeringens tiltakspakke for fastlandsindustrien i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2013. Faresignalene om en todeling av industrien, mellom de som leverer til petroleumsnæringen og de som skal selge sine varer til et kriserammet Europa, har blitt stadig tydeligere. Hvor mye av denne todelingen som kan skyldes økte petroleumsinvesteringer er ett av spørsmålene jeg prøver å besvare. Metoden jeg har brukt er en kontrafaktisk analyse som tar utgangspunkt i en tenkt situasjon hvor petroleumsinvesteringene stabiliseres på 2002-nivå. Ved hjelp av SSBs makroøkonometriske modell KVARTS har jeg simulert en bane for norsk økonomi basert på antakelsene om investeringsstabilisering, og sett på avvikene mellom denne banen og den faktiske banen hvor investeringene økte betydelig etter andre kvartal 2002.
Hovedresultatet av analysen er at økte petroleumsinvesteringer har ført til en betydelig svekkelse i den kostnadsmessige konkurranseevnen ovenfor utlandet. Lønnssatsen for økonomien som helhet har blitt 2,9 prosent høyere og kronekursen er styrket med 2,7 prosent i forhold til en utvikling uten økte investeringer. Totalt utgjør dette en svekket konkurranseevne på 5,6 prosent, en utfordring som kommer i tillegg til redusert etterspørsel på verdensmarkedet.
Med utgangspunkt i resultatene av den kontrafaktiske analysen, at økte petroleumsinvesteringer har stor betydning for næringssammensetningen og utviklingen i tradisjonell norsk industri, har jeg sett på bakgrunnen for investeringsutviklingen. Jeg har fokuser på det forvaltningsmessige rammeverket og fulgt diskusjonen om aktivitetsregulering fra 1970-tallet til i dag. Spesielt har jeg gått igjennom de politiske tiltak for økt aktivitet som har blitt innført etter 2002, i samme periode som petroleumsinvesteringene har økt. Jeg diskuterer ikke tiltak for fremtidig aktivitetsregulering, men viser at investeringsutviklingen i petroleumssektoren lenge har vært gjenstand for politisk debatt og blant annet avhenger av forvaltningspolitiske tiltak.