Abstract
Målet med oppgaven er å beskrive og drøfte noen viktige sider ved indirekte objekt i norsk ved hjelp av modeller og begreper fra aktuell syntaksteori. Det som får mest oppmerksomhet, er oppbygginga av verbalfraser med IO, tildeling av Kasus og semantisk rolle til IO, innholdet i IOs semantiske rolle og leddstilling i konstruksjoner med IO.
Hovedvekten ligger på nominalt IO, men den alternative konstruksjonen med preposisjonsfrase har også fått mye plass.
En gjennomgang av tidligere forskning og litteratur viser at skolegrammatikken fortsatt henger igjen i forståelsen av IO som et omsynsledd , dvs. at IO blir identifisert som det leddet som har benefaktiv semantisk rolle. Unyanserte, lite oppdaterte og lite problematiserende omtaler av IO i skolebøker må sees i lys av at grammatikk har vært og er lavt prioritert i læreplanene. Større grammatikkverk og lærebøker til bruk i høyere utdanning gir, som venta, mer utførlige beskrivelser av IO, der formell realisering, leddstillingsforhold, muligheten for IO i aktiv til å bli subjekt i passiv osv. blir omtalt. Her er de fleste framstillingene stort sett på linje, men Norsk referansegrammatikk (Faarlund o.a. 1997) skiller seg ut ved at den har en mer omfattende framstilling og ved at preposisjonsfrasen i den alternative konstruksjonen regnes som IO på lik linje med nominalt IO. I den generative tradisjonen har en særlig vært opptatt av å komme fram til en frasestrukturmodell som er forenlig med Kasusfilteret og de observasjonene en har gjort av bl.a. bindingsforhold og q-rolleavhengighet mellom IO og det direkte objektet.
Drøfting av frasestrukturmodeller har stor plass i denne oppgaven, både for konstruksjonen med nominalt IO og konstruksjonen med PP. Utgangspunktet er den generelle frasestrukturmodellen, X'-skjemaet. For konstruksjonen med nominalt IO kommer jeg fram til at det er to modeller som på en god måte møter de utfordringene som bindingsforhold og q-rolleavhengighet representerer, og det er en modell med dobbel VP og gruppeteorien. Felles for disse løsningene er at IO ikke plasseres som komplement til verbet. Modellen med dobbel VP har IO som spesifikator, og gruppeteorien har det i en spesifikatorliknende attributtposisjon innafor en egen frasetype gruppa som er komplement til verbet og har DO som kjerne. Modellene med IO som spesifikator, ev. spesifikatorliknende attributt til DO, gir også muligheter til å forklare viktige syntaktiske forskjeller mellom IO og DO, f.eks. at IO i motsetning til DO ikke kan ekstraponeres, at det ikke kan promoveres i ergativkonstruksjonen, og at det ikke rammes av ubestemthetskravet i passive presenteringer. Tanken er at disse egenskapene har å gjøre med forholdet mellom verbet og komplementet, og at IO ikke er et komplement.
Den syntaktiske statusen til PPen i den alternative konstruksjonen drøftes i et eget kapittel. Det er ulike syn på denne PPen. Noen mener at den, syntaktisk sett, er adverbial, andre mener at den er (indirekte) preposisjonsobjekt. Gjennom drøfting av ulike frasestrukturmodeller kommer jeg fram til at den bør regnes som objekt, da det er gode grunner til å anta at den står på objektplassen i frasestrukturen.
Leddstilling, i betydninga lineær ordning av ledda, blir sett i sammenheng med verbets argumentstruktur og leddenes semantiske roller. Både nominalt IO og PP-IO har rollen recipiens, og ved ditransitive verb står de sammen med et DO, som har rollen patiens. (Jeg følger her hovedinndelinga av semantiske roller i Norsk referansegrammatikk.) Nominalt IO står foran DO, PP står etter. Det er dermed to mulige rekkefølger mellom de interne rollene ved verb som tillater begge konstruksjonene. En antar at språkbrukerne i hvert enkelt tilfelle velger rekkefølge, og dermed nominalt IO eller PP, ut fra pragmatiske og referensielle forhold og etter vektprinsippet, dvs. at lette ledd kommer før tunge, ev. komplekse ledd. Men det kan også se ut som om innholdet i recipiensrollen kan ha ei viss betydning, for det er en tendens til at recipiens med perseptiv- eller oppleverkarakter er noe mer kompatibel med nominalt IO enn med PP.
Semantiske roller blir i denne oppgaven forstått som komplekse roller som kan bestå av flere komponenter. Ikke minst gjelder dette for IOs recipiensrolle, da dette er en rolle som er avhengig av både verbet og DO. Det drøftes i hvilken grad rollekomponentene lokativ, benefaktiv, perseptiv og opplever er til stede hos IO ved ulike typer verb og direkte objekter. Jeg kommer da fram til at det er to hovedtyper recipiens ved IO, en med lokativ og ev. benefaktiv, og en med perseptiv/opplever og ev. benefaktiv. Benefaktiv ser for meg ut til å være en mindre sentral komponent enn det en vanligvis får inntrykk av. Jeg mener også at den semantiske rollen til nominalt IO er mer påvirka av det semantiske innholdet i DO enn det som er tilfellet ved IO-PP, og at dette har sammenheng med leddenes plassering i frasestrukturen.