Abstract
Sammendrag:
Denne oppgaven er en komparativ casestudie av to partier som tradisjonelt har blitt plassert innenfor den agrare partifamilien, det norske Senterpartiet (Sp) og det svenske Centerpartiet (Cp). Oppgaven tar utgangspunkt i perioden etter 1990, og studerer partienes utvikling utfra et større teoretisk rammeverk om utvikling av politiske partier.
Mer spesifikt studerer oppgaven de to partienes (eventuelle) tilnærming til Otto Kirchheimers catch all-parti/catch all-modell. Jeg studerer partienes utvikling langs to sentrale utviklingstrekk innenfor catch all-modellen. For det første i hvilken grad partiene har anlagt bredere velgerstrategier etter 1990 for å skape en bredere velgerprofil. For det andre i hvilken grad de to partiene har nedtonet (den tradisjonelle) ideologien og forsøkt å utvikle en bredere politisk profil for å nå ut til et bredere velgergrunnlag. Teoridebatten om partiutvikling er delt inn i to teoriretninger. Den første teoriretningen hevder at partiene vil gå gjennom en homogen utviklingsprosess der de tilnærmer seg de(n) samme partimodellen(e). Den andre teoriretningen hevder at partiene vil gå gjennom en pluralistisk utviklingsprosess der de ikke nødvendigvis utvikler den samme partimodellen. Catch all-modellen er plassert i den første teoriretningen.
I hvilken grad Sp og Cp har tilnærmet seg catch all-modellen etter 1990 skal studeres ved hjelp av dokumentundersøkelser av partienes partiprogrammer og årsmeldinger. Målet er at dette skal bidra til en avsluttende diskusjon av hvorvidt catch all-modellen, som representant for den første teoriretningen er fruktbar for å beskrive Sp og Cp sin utvikling etter 1990 (om de har tilnærmet seg catch all-modellen), eller om den andre teoriretningen best kan beskrive de to partienes utvikling (ingen tilnærming til catch all-modellen).
Analysen viser at begge partier har utviklet bredere velgerstrategier og utviklet en bredere politisk profil, men i begge tilfeller har utviklingen vært sterkest for Cp. Ingen av partiene har tonet ned ideologi på generelt grunnlag, men Cp har i større grad nedtonet den tradisjonelle ideologien til fordel for et nytt ideologisk grunnlag. Til tross for delvis tilnærming til catch all-modellen, er ikke utviklingen stor nok til at partiene per 2013 kan kalles catch all-partier, og de befinner seg i dag et sted mellom det gamle klassiske agrarpartiet og det moderne catch all-partiet.