Abstract
I denne oppgaven analyseres en type konservativt tradisjonssyn. Dette tradisjonssynet legger sannhetsbevaring og meningskontinuitet til grunn for tilnærmingen til det historisk overleverte. Analysen tar utgangspunkt i tradisjonsforståelsen i Hans-Georg Gadamers historiehermeneutikk og i Jaroslav Pelikans forståelse av dogmehistorien.
Felles for disse to er at de på den ene siden tilnærmer seg det historisk overleverte ut fra dets fortolkningsmangfold og pluralitet, mens de på den andre siden forutsetter at det følger en dypere mening og sannhet med i overleveringen; et logos som bevares og derfor kontinuerlig manifesterer seg i de ulike historiske fortolkningene.
Utgangspunktet for Gadamer og Pelikans tradisjonssyn er at bevaring primært er en fornuftshandling – i betydningen erkjennelse. Med dette sammenkobles historien (mythos) med fornuften/sannheten (logos), slik at tradisjonen sees på som kontinuerlig, meningssammenhengende og konsistent, og gis karakter av å være sannhetsbevarende.
Problemet ved en slik historietilnærming er at den forutsetter et metafysisk rammeverk. Dette resulterer igjen i at tradisjonssynet får teleologiske elementer, ved at framtidige fortolkninger av overleveringen må innfinne seg innenfor det historiske logos’ meningshorisont. Derfor blir også tradisjonstilnærmingen sårbar for postmoderne metafysikk- og maktkritikk; en kritikk som avslører etisk-problematiske sider ved det nevnte tradisjonssynet.