Abstract
I denne hovedoppgaven rettes søkelyset mot sammenhengen mellom massepartimodellen og demokratiet. Oppgavens utgangspunkt er litteraturen om de vesteuropeiske partienes utvikling som institusjoner. På 1960-tallet lanserte partiforskeren Otto Kirchheimer tesen om at de tradisjonelle massepartienes tid var forbi. Den sosioøkonomiske utviklingen og massemedienes fremvekst hadde endret vilkårne for partienes virke. Først og fremst var den nye middelklassen stor, og hadde en uklar politisk profil. Forholdene lå ikke lenger til rette for politiske partier med forankring i en bestemt sosial eller kulturell gruppe, partier som presenterer omfattende og ideologiske partiprogrammer, er stramt organiserte, har mange medlemmer og er internt demokratiske. Framtida ville derfor bli preget av partier som appellerer til ulike interessegrupper, som har en pragmatisk politisk profil, er løst organiserte og elitestyrte.
Hvorvidt de vesteuropeiske partiene om lag tretti år senere har gjennomgått en slik utvikling er langt fra klart. Det er likevel bred enighet om at massepartimodellen ikke lenger er et like godt bilde på partienes organisasjonsutforming og tilnærming til velgerne som før. Framfor alt mister partiene medlemmer
Med hensyn til partienes rolle i demokratiet er svekkelsen av massepartiet svært interessant. Det idealtypiske massepartiet har på den ene siden blitt framholdt som overlegent i et demokratiperspektiv. På basis av en oppfatning av demokrati som flertallsstyre, og på bakgrunn av deltakerdemokratiske verdier, har det blitt forsvart som en demokratisk idealmodell i den statsvitenskapelige litteraturen om partiene. På den annen side har dets motsats også hatt sine klare talsmenn. Teoretikere med et pluralistisk og økonomisk demokratisyn har argumentert for et brobyggende, pragmatisk og løst organisert eliteparti.
Koplingen mellom ulike partimodeller og demokratiske verdier har imidlertid ikke fått stor oppmerksomhet i partiforskningen. Mange har framholdt at det demokratiteoretiske grunnlaget for debatten om partiene og demokratiet ikke er spesielt velutviklet. Jeg tar derfor for meg følgende overordnede problemstilling i hovedoppgaven: Kan massepartimodellen knyttes til en bestemt demokratioppfatning?
Med andre ord drøfter jeg om de politiske partiene vil holde i hevd bestemte demokratiske verdier når de organiseres og opptrer som massepartier. Er det en demokratisk idealmodell som eventuelt er i ferd med å gå tapt? Eller er massepartiets tid også forbi i et demokratiperspektiv? Styrkes kanskje demokratiet med svekkelsen av massepartiet? Eller er ikke sammenhengen mellom partimodeller og demokratiske verdier under noen omstendighet så klar?
For å kunne svare på problemstillingen, drøfter jeg først hvilke oppgaver partiene bør utføre for å fremme realiseringen av ulike demokratisyn.
Analysen har følgelig et teorirelativistisk sikte. Jeg søker ikke å vurdere om massepartiet er en «rett» eller «gal» partimodell i egentlig forstand, men anvender konkurrerende normative utsagn om partienes oppgaver som analyseredskap
Jeg tar utgangspunkt i mer innholdsrike og helhetlige demokratibegreper enn det partilitteraturen normalt har lagt til grunn. To slike politisk-teoretiske hovedposisjoner finnes i et liberalt demokratiperspektiv satt opp mot et deliberativt demokratisyn. De to demokratioppfatningene har til dels røtter i ulike teoretiske tradisjoner, med svært forskjellige innfallsvinkler til demokratispørsmålet. Mens den liberale demokratioppfatningen springer ut av den liberale demokratitradisjonen, og tar utgangspunkt i individuelle interesser og konflikt, har den deliberative demokratioppfatningen primært røtter i den republikanske tradisjon, der politikkens basis er kollektive verdier og aksentuering av enighet. De to demokratiperspektivene har fellesstrekk med de demokratidefinisjonene som har ligget til grunn for debatten om massepartiet og demokratiet i litteraturen. Derfor er det ikke vanntette skott mellom presentasjonen av de tradisjonelle vurderingene og min analyse. De sentrale argumentene fra partilitteraturen blir også referert og evaluert underveis.
Metoden jeg anvender er metodisk argumentasjon: Begreper og formuleringer skal være presise, begrunnelser utførlige og konklusjoner følge logisk av premissene i resonnementet. Drøftingen foregår på teoretisk nivå. Empirisk kunnskap blir brukt for å støtte opp om de premisser i resonnementene som handler om hvordan massepartier vil fungere i forhold til de gitte normative kravene. Analysens empiriske gyldighetsområde er avgrenset til Vest-Europa.
I kapittel 2 diskuteres først begrepet «parti». Dernest presenteres massepartiets forhistorie og kjennetegn mer i detalj, og forsøkes oppsummert og avgrenset langs fire variabler:
Velgertilnærming (appeller til én bestemt gruppe)
Partiprogram (mål, virkemidler, ideologi)
Utenomparlamentarisk organisasjon (permanent og sentralisert)
Medlemsorganisering (partiinternt demokrati)
Jeg redegjør til slutt mer detaljert for de tradisjonelle oppfatningene av sammenhengen mellom massepartiet og demokratiske verdier i partilitteraturen.
I kapittel 3 rettes fokus mot demokratibegrepet. Jeg presenterer først for de to alternative demokratiperspektivene, og drøfter dernest hvordan partiene kan fremme de forskjellige settene av demokratiske verdier.
I kapittel 4, 5, 6 og 7 analyseres i tur og orden massepartiets kjennetegn, på basis av de ulike demokratisynene og forventningene til partiene. Utgangspunktet for vurderingene er den hypotetiske situasjon at partiene i en gitt stat generelt er massepartier.
Kapittel 8 oppsummerer og sammenligner vurderingene på basis av de to demokratiperspektivene, og jeg drøfter hva analysen har fortalt om forholdet mellom massepartimodellen som helhet og demokratiet. Dernest redegjør jeg for hvorfor mine vurderinger eventuelt skiller seg fra de tradisjonelle oppfatningene av massepartiet i partilitteraturen. Til slutt diskuterer jeg kort om konklusjonene kan kaste lys over de utfordringer dagens vesteuropeiske partier står overfor i demokratisammenheng.