Abstract
Statlig minoritetspolitikk i overgangen fra en kommunistisk til en postkommunistisk periode
En studie av Tsjekkoslovakias/Slovakias politikk overfor den ungarske minoritet fra 1985 - 1995.
En av hovedmålsetningene for dette oppgaveprosjektet er å forsøke å påvise eventuelle endringer i tsjekkoslovakiske/slovakiske myndigheters politikk overfor det ungarske mindretallet i landet. Ungarerne lever relativt konsentrert i det sørlige Slovakia, mot grensen til Ungarn og utgjør knapt 11 prosent av befolkningen.
I denne oppgaven forstås begrepet statlig minoritetspolitikk som alle offentlige beslutninger, på ulike nivå, som påvirker situasjonen for nasjonale minoriteter innenfor en politisk, økonomisk og kulturell sykere. Politikken kommer konkret til uttrykk i konstitusjon, lover, bevilgninger og offentlig praksis.
Det "dynamiske" aspektet ved begrepet statlig minoritetspolitikk understrekes. John Coakley framsetter en typologi over logisk mulige "løsninger" på etniske konflikter. Et hovedskille kan sies å gå mellom positive strategier som virker i retning av tilpasning, hvor minoritetene krav imøtekommes, og negative strategier som virker i retning av assimilering, hvor ulikheter viskes ut og det skapes overordnede lojaliteter og en integrert stat, til mer ekstreme former for undertrykking. I en mellomposisjon kommer de nøytrale strategiene hvor alle behandles likt uavhengig av kulturell eller etnisk bakgrunn.
Politikken overfor ungarerne studeres over et drøyt decennium, fra 1985 til 1995. Jeg har valgt å skille mellom tre perioder: 1985-1989, 1990-1992 og høst 1992-1995. Disse årskullene samsvarer med institusjonelle og ideologiske endringer: fra kommunistisk styre til demokratisk regime med reelt føderal" innhold, og splittelsen av føderasjonen og etableringen av to selvstendige, enhetsstater stater. Delingen av landet hadde formell gyldighet for 1. januar 1993, men kan sies å være reell allerede fra høsten 1992, da den slovakiske konstitusjonen ble vedtatt og trådte i kraft.
Kjernen i den politiske dimensjonen er reell beslutningsmakt, som både har med grad av territorielt selvstyre og representasjon å gjøre. I den første perioden fra 19851989, var ungarerne representert i på føderal", nasjonalt og på lokalt nivå med en antall som tilsvarer deres andel av befolkningen. Dette gjelder også for de to postkommunistiske periodene, men til forskjell fra tidligere var var ungarerne nå gitt muligheten til å danne egne, uavhengige, politiske partier og organisasjoner. Demokratiske institusjoner forutsetter individuelle, men ikke nødvendigvis kollektive politiske rettigheter. Etableringen av et demokratisk styresett innebærer en bevegelse langs den politiske dimensjonen i retning av en nøytral strategi. På det økonomiske området har politikken overfor ungarerne gått fra delvis diskriminering (arbeidsmarkedet) og delvis tilpasning (økonomiske overføringer) i perioden 19851989, i retning av en mer nøytral politikk i perioden 1990-1992 og høst 1992-1995. Kildematerialet her, er imidlertid svakt, og konklusjonen på dette området må derfor tas med visse forbehold. Når det gjelder den kulturelle sfære, er tendensene relativt klare når det gjelder språkpolitikken: her går endringene fra nøytral strategi i retning av en viss grad av undertrykking. På skolesektoren er tendensene ikke fullt så klare.
En rimelig vurdering synes å være at det er endring, framfor stabilitet, som samlet sett kjennetegner politikken overfor ungarerne i perioden 1985 til 1995.
Et annet hovedspørsmål i oppgaven, er om de påviste endringene kan forklares med overgangen fra et kommunistisk til et postkommunistisk regime. Eller om andre variable, som internasjonalt press og nasjonalisme i større grad tenkes å forklare endringene i den politikken som har vært ført overfor den ungarske minoritet i perioden.
Regimeendringen er i sin natur politisk. Innføringen av et demokratisk styresett innebærer etableringen av individuelle politiske rettigheter som allmenn stemmerett, organisasjons- og ytringsfrihet. Regime, definert som ideologi og institusjonell struktur, kan sies å forklare endringer langs den politiske dimensjonen. Regime legger i mindre grad føringer på det økonomiske og kulturelle området.
Det har i perioden foregått en endringer på det internasjonale nivå: blokktilknytningen forsvinner, forholdet til nabolandene får ny betydning og betingelsene for integrasjon i økonomiske og politiske strukturer knyttes i større grad til at visse krav til minoritetspolitikken oppfylles. Forventningene om at de postkommusnistiske statene tilpasser sin politikk overfor nasjonale minoriteter etter de stadig mer omfattende reglene for minoritetsbeskyttelse, kan imidlertid ikke sies å finne støtte i vårt case.
I hvilken grad og å hvilken måte nasjonal bevissthet og nasjonalisme virker på statlig minoritetspolitikk, er ikke noe sentralt tema i den litteraturen som omhandler nasjon og nasjonalisme. Det har ikke vært mulig å påpeke noen generelle sammenhenger her. Virkningen av nasjonalisme synes å virke i samspill med andre variabler. Det nye ideologiske grunnlaget og de nye institusjonelle rammene fører til at betydningen av nasjonalisme forsterkes i overgangen fra en kommunistisk til en postkommunistisk periode. Dette gjelder først og fremst det kulturelle området.
Det er viktig å understreke det komplementære forholdet mellom variablene.