Abstract
UTDANNINGSREFORMER I ZIMBABWE: IDEOLOGISKE OG SOSIO-ØKONOMISKE ULIKHETER OG MOTSETNINGER
Zimbabwe hadde før uavhengigheten et rasebasert segregert utdanningssystem, hvor hvite, fargede, og asiater fikk et mye bedre utdanningstilbud enn sorte. I tillegg var systemet basert på et britisk mønster. Ved uavhengigheten var derfor de viktigste målene for utdanningssystemet like utdanningsmuligheter for alle og endring av læreplanen, for å tilpasse den til landets behov og kontekst. Regjeringen erklærte at alle skulle få gratis obligatorisk grunnskole og at så mange som mulig skulle få videregående. De satte derfor igang en enorm ekspansjon av utdanningssystemet. I tillegg forsøkte de å "afrikanisere" læreplanen, og innføre filosofien om "Education With Production", hvor teori og praksis skulle integreres. I bunnen av dette lå en sosialistisk eller marxistisk ideologi. På begynnelsen av 80-tallet fant imidlertid regjeringen ut at ekspansjonen hadde gått på bekostning av kvaliteten, og at de derfor for fremtiden ville satse på kvalitet fremfor kvantitet. Samtidig innførte regjeringen "Economic Structural Adjustment Program" (ESAP), hvor de blant annet skulle skjære ned på utgiftene til den sosiale sektor, og innføre kostnadsdeling innenfor helse og utdanning.
Som et resultat av ulikhetene fra kolonitiden var det en betydelig rasekonflikt tilstede. Samtidig hadde kvinnene blitt mer bevisst sin rolle. Som et resultat av dette begynte de å fokusere på kjønnsforskjellene, blant annet i utdanningssystemet. Til slutt var det en betydelig ulikhet mellom skoletilbudet på landsbygda og i byene, til fordel for byene. Disse ulikhetene og motsetningene var tilstede allerede før uavhengigheten. Etter uavhengigheten oppstod det nye motsetninger. Det oppstod ideologiske konflikter, motsetninger mellom kirke og stat, motsetninger om ressursfordeling mellom ulike typer skoler, og mellom utdanningsdepartementet og kommunaldepartementet om kontroll over midlene, og til slutt mellom staten og internasjonale bistands- og låneinstitusjoner. Hovedproblemstillingen for denne oppgaven er derfor: I hvilken utstrekning har ideologiske og sosio-økonomiske ulikheter og motsetninger influert utdanningspolitikken i Zimbabwe etter uavhengigheten?
Det overordnede perspektiv for oppgaven er utdanningen som et instrument i nasjonsbyggingsprosessen. Det teoretiske rammeverket for oppgaven er konfliktteori. Utdanningsreform blir innenfor konfliktperspektivet sett på som en del av en pågående interessekamp. Tidsfase for reformer er bestemt ut fra krise i relasjonen mellom klasse, rase eller kjønn. I tider med økonomisk krise i kapitalistiske, rasistiske eller patriarkalske samfunn vil spenningen produsert av disse motsetningene bli sterkere, og kapitalister og deres allierte vil forsøke å endre fokus fra økonomien til staten og utdanningssystemet. Tider for omfattende utdanningsreformer kan derfor forklares ut fra økonomiske kriser eller kriser i relasjonene mellom kjønn og rase. Som et resultat av dette vil reformprosessen være influert av konflikter mellom klasser og andre grupper. Selv om prosessen ikke medfører endringer vil det også oppstå ideologiske konflikter.
Vi ser i denne oppgaven ikke bare på interne konflikter, men også konflikter i forhold til internasjonale organisasjoner. Derfor skal vi også bruke konfliktforklaringer på verdenssystemnivå. Disse fokuserer også på staten og økonomien, men er opptatt av det kapitalistiske verdenssystem, og mener at klassekamper og konflikter i den tredje verden ikke bare er tilstede mellom dominerende og undertrykte grupper i det gitte landet, men mellom undertrykte grupper i det gitte landet og en allianse av lokale dominerende grupper med et transnasjonalt teknokrati. Derfor er utdanningspolitikk, finansiering, organisering, innhold, praksis og forsøk på reform av disse underlagt det kapitalistiske verdenssystem. Flere mektige grupper er nevnt i den forbindelse. De som er relevant for oss er internasjonale organisasjoner som Verdensbanken Sida, Cida, Us Aid, Unicef og Unesco.
I det første analysekapittelet ser vi på i hvilken utstrekning utdanningspolitikken ved uavhengigheten var influert av den koloniale arven. Vi ser at regjeringspartiet erklærte seg å føre en sosialistisk politikk, i motsetning til den koloniale politikken som var kapitalistisk og rasistisk. Vi ser hvordan ulikhetene i kolonitiden influerte målene om å gi like utdanningsmuligheter for alle, og at den nye regjeringen bestemte å "afrikanisere" læreplanen, som en motsetning til den britiske læreplanen som landet hadde i kolonitiden. Vi ser imidlertid også at ulikheter og strukturer som var tilstede fra kolonitiden var med på å gjøre implementering av målene vanskelig.
I det neste analysekapittelet ser vi på i hvilken utstrekning utdanningspolitikken videre utover 80-tallet var influert av idelogiske og sosio-økonomiske ulikheter og motsetninger? I dette kapitlet ser vi både på de ulikheter og motsetninger som var tilstede ved uavhengigheten, og nye som vokste frem som et resultat av den nye politikken som ble ført. Vi ser på ideologiske konflikter, som gjorde det vanskelig både å gi like utdanningsmuligheter til alle og å endre læreplanen. Disse konfliktene gikk ut på at det var vanskelig å forene ideologi og økonomisk struktur i landet, og at det var motstand mot de ideologiske prinsippene, både innenfor parti, utdanningssystem og blant foreldre. En viktig aktør her var kirken, og da spesielt den katolske. Vi behandler derfor dette som en konflikt i seg selv. Denne konflikten gikk hovedsakelig ut på at kirken motsatte seg innføring av historieundervisning og politisk økonomi basert på marxisme. Rasekonflikten hadde også en ideologisk side. Dette ved at konservative krefter, blant annet fra hvite rektorer motsatte seg endringene i læreplanen. Rasekonflikten var også med på å forhindre implementering av målsetningen om å gi like utdanningsmuligheter til alle. Denne delen av rasekonflikten utviklet seg etter hvert til å bli mer en klassekonflikt. Stadig flere sorte ble en del av middel- og overklassen, og hadde derfor mulighet til å sende barna på eliteskolene som var dominert av hvite. Ulikheten mellom by og land skulle også influere utdanningspolitikken på 80-tallet. Det var fremdeles enorme ulikheter mellom utdanningstilbudet på landet og i byene, det oppstod konflikter om fordeling av midler mellom ulike typer skoler, som førte til visse endringer, og det oppstod en konflikt mellom utdanningsdepartementet og kommunaldepartementet om kontroll over midlene til kommunestyrenes skoler. Dette resulterte i flere endringer hvor kommunaldepartementet mistet stadig mer av kontrollen. Kjønnskonflikten var fremdeles tilstede utover 80-tallet, og i enda sterkere grad. Årsaken var manglende implementering av målene om å gi utviske kjønnsforskjellene.
I det siste kapittelet ser vi på ESAPs konsekvenser for utdanningspolitikken. Det første vi gjør da er å se på en siste konflikt som oppstod på 80-tallet. Dette var konflikten mellom staten og internasjonale organisasjoner. Regjeringen ble av disse kritisert for å føre en for ambisiøs politikk og syntes å føre både til at regjeringen på visse områder senket ambisjonsnivået, og på andre områder hadde problemer med implementering. På begynnelsen av 90-tallet innførte regjeringen ESAP, på henstilling fra Verdensbanken og IMF. Hovedessensen i programmet var liberalisering av utenlandshandelen, minske regjeringens kontroll, fjerning av subsidier, nedskjæringer i offentlig sektor og innføring av kostnadsdeling innefor helse og utdanning. Problemstillingen for kapittelet er i hvilken utstrekning utdanningspolitikken under ESAP influerte målsetningene formulert ved og etter uavhengigheten. Når det gjelder ideologi ble retorikken mer diffus. Regjeringen hevdet å føre en sosialistisk politikk tilpasset forholdene i Zimbabwe, men ESAP synes å være mer basert på liberalistiske strategier. Når det gjelder målet om å gi like utdanningsmuligheter ble det vanskeligere i og med at både regjeringen strammet inn sine utgifter, og at foreldrene fikk dårligere økonomi. Dette gikk utover de fattigste og spesielt de på landsbygda. Den stramme økonomien synes også å ha lagt ned hindringer for målet om å heve kvaliteten, som ble mer fokusert fra begynnelsen av 90-tallet, og målet om å innføre tekniske og praktiske fag inn i læreplanen. Likevel holder regjeringen fremdeles fast på målene som den har satt.
Trenden i utviklingen av utdanningssystemet i Zimbabwe har vært at regjeringen som en reaksjon på ulikhetene og strukturene fra kolonitiden satte seg visse må. Disse var blant annet på grunn av en rekke ulikheter og motsetninger vanskelig å implementere. Dette ble enda vanskeligere med innføringen av ESAP. Likevel er fremdeles utdanning et viktig satsningsområde for regjeringen i landet, og som et instrument for nasjonsbygging.