Abstract
Sammendrag
Isabelle Eberhardt (1877-1904) er mest kjent som en interessant historisk skikkelse. Mange har latt seg fascinere av hennes bakgrunn fra det russiske eksilmiljøet i Genève, og ikke minst hennes reiser på kryss og tvers av Nord-Afrika forkledd som mann og under det mannlige, arabiske pseudonymet Mahmoud Saadi. Hun døde bare 27 år gammel i en styrtflom i Aïn-Sefra i Algerie og etterlot seg et sekstitall noveller, fire dagbøker, et mangfold reisebeskrivelser, artikler og reportasjer og en uferdig roman, hvorav det aller meste er skrevet på fransk. De siste tiårene har stadig flere forskere interessert seg for tekstene hennes, som oftest for å finne ut mer om hennes person.
Denne hovedoppgaven er en idéhistorisk lesning av novellen Yasmina en fortelling fra Algerie. Det er Eberhardts fremstilling av Orienten, i dette tilfellet Algerie, som står i fokus. Hensikten er å belyse samtiden fremfor personen Isabelle Eberhardt. Teksten er satt inn i fire ulike sammenhenger:
1) Teksten ses i forhold til annen fransk litteratur om Orienten på Eberhardts tid. Forfatteren var påvirket av andre forfatteres beskrivelser av Algerie fordi hun reproduserer en del gjengse oppfatninger om landet, om muslimer, arabere og berbere. Novellen tyder imidlertid også på en vilje til å fremstille det ukjente på en mest mulig realistisk og troverdig måte, men også et ubehag fordi hun ikke helt får det til. Selv om Eberhardt gjennom denne fortellingen videreformidler enkelte vanlige fordommer om Orienten, er fremstillingene hennes mer troverdige enn mange andre samtidige forfatteres.
2) Teksten ses i forhold til en dominerende ideologi i samtiden, nemlig imperialismen, og spesielt fransk imperialisme. Den franske imperialistiske ideologien bygget på forestillinger om at de koloniserte var underlegne mennesker som franskmennene skulle sivilisere. Denne sivilisasjonsmisjonen fikk spesielt store følger for den opprinnelige befolkningen i Algerie. Eberhardts novelle er både en videreføring av ideer om at de andre var primitive og enkle og en kritikk av fransk imperialisme.
3) Teksten ses i forhold til den politiske situasjonen i Algerie i samtiden. Den viser at Eberhardt var kritisk til det franske nærværet i landet. Hun fokuserer på den franske kolonialismens undertrykkelse av den opprinnelige befolkningen i landet, og novellen kan leses som et uttrykk for en antikolonialisme fordi Eberhardt går direkte til angrep på franskmennenes kolonipraksis.
4) Teksten leses også som en kritikk av det moderne. Eberhardts idealisering av det enkle naturmennesket og nomadenes livsstil er en indirekte kritikk av den europeiske og spesielt den urbane livsstilen. Hun kritiserer også turismen i Algerie. Selv holdt hun seg mest mulig unna andre europeere og foretrakk å reise til uoppdagede steder i ørkenen. Hun kan dermed i siste instans ha bidratt til å åpne opp ørkenområdene slik at det ble lettere for andre europeiske turister å reise dit. Hun kan også ha tilrettelagt for franske kolonistrateger, som ønsket å få kontroll over de sørlige områdene av Algerie.
Denne hovedoppgaven kan leses som en norsk introduksjon til Isabelle Eberhardts liv og forfatterskap. I tillegg til en grundig redegjørelse for Eberhardts biografi samt forskningen på hennes liv og forfatterskap, vil eventuelle lesere finne lister over litteratur av og om Isabelle Eberhardt, min norske oversettelse av Yasmina en fortelling fra Algerie samt et kart over Nord-Afrika som viser Eberhardts reiser.