Abstract
Installasjon for Agder av Jenny Holzer (1950) på Universitetet i Agder består av tretten benker og et piknikbord i mørk granitt, som står plassert utendørs på et campus og inne i universitetets hovedbygg. Installasjonen ble utformet på grunnlag av to faktorer: et foreliggende tema “kjønn og utdannelse”, og de stedsspesifikke omgivelsene i form av arkitektur og et grønt habitat. Temaet var et resultat av et samarbeid mellom Norsk forskningsråds program for kulturstudier og Utsmykkingsfondet for offentlig kunst (KORO) innført i 1999. ”Kjønn og utdannelse” ble redegjort for i et idékonsept, der konsulenter fra de representerte institusjonene har gjorde rede for hvordan temaet skulle komme til uttrykk i kunsten, i symbolsk eller konkret form. Holzer bruker tekst i alle sine installasjoner, og mellom 1979 og 1997 produserte hun ti tekster som er blitt anvendt i hele hennes kunstnerskap. I produksjonen av disse tekstene har Holzer også fokusert på hvilken måte de fremstilles, med en følsomhet i forhold til materiale. I Installasjon for Agder har Holzer utvalgt de tre tekstene Truisms (1977-79), Living (1980-82) og Arno (1995-97) som er blitt sandblåst inn i de polerte granittflatene. De to elementene tekst og kunstnerisk materiale blir vurdert som to separate forhold i resepsjonen av Holzer, med vekt på det innholdsmessige i tekstene knyttet opp mot hennes personlige feminisme. Det er likevel gjennomgående at Holzer unngår å skrive tekster med et enhetlig politisk eller kjønnspolitisk innhold, og tekstene fremstår som fragmenterte og ambivalente. Mitt inntrykk av tekstene er at de ikke er basert på entydig lesning, men at de er poetiske og bevegelige. I denne analysen av Installasjon for Agder analyserer jeg dermed forholdet mellom tekstene anvendt og det materialet de er fremstilt i, for å undersøke hvordan Holzer fremstiller temaet “kjønn og utdannelse”. Mitt teoretiske utgangspunkt er den poststrukturalistiske teorien som den ble formulert av Jacques Derrida og hans begrep om differanse. I analysen av tekstene Arno, Truisms og Living anvendes Hélène Cixous’ poststrukturalistiske teori om L’écriture féminine. Hovedvekten er rettet mot Cixous’ redegjørelse av den poetiske teksten, som er inspirert av Derridas teori om differanse. I min tilnærmelse av Holzers bruk av materiale og form, er mitt teoretiske utgangspunkt Martin Seels teori om estetisk persepsjon som tilsynekomst.