Abstract
Denne masteroppgava undersøker bruken av kroppspositurverba "ligge", "sitte" og "stå" i uttrykk for lokasjon og lokasjonell eksistens i norsk. Gjennom analyse av 300 tilfeldige korpusforekomster av hvert av de tre verba ser jeg på hvordan "ligge", "sitte" og "stå" fordeler betydningslandskapet mellom seg både når de brukes om mennesker, dyr, inanimate ting og abstrakte størrelser. Jeg undersøker hva som gjør at det ene verbet velges framfor et annet, og hvilke forbindelseslinjer som finnes mellom den kanoniske bruken om menneskelige kroppspositurer og den lokative bruken av "ligge", "sitte" og "stå" om inanimate ting og abstrakte størrelser. Jeg argumenterer for en to-trinns forståelse av veien fra den bruk om menneskekroppens positurer til metaforisk bruk om forhold mellom abstrakte størrelser: De tre verba inngår i et konvensjonalisert posisjonsverbssystem, og har fått konvensjonaliserte bruksbetingelser basert på metaforisk overføring av aspekter ved det å sitte, ligge og stå. Til slutt diskuterer jeg bruken av posisjonsverba opp mot Leonard Talmys analyse av lokasjonsutrykk, og foreslår en analyse av norske lokasjonsuttrykk med posisjonsverb som *doble lokasjonshendelser*.