Abstract
Bakgrunn: Årlig utføres det rundt 6000 operasjoner for lyskebrokk i Norge. Tradisjonelt er det benytte åpen teknikk med innleggelse av nett. Fra begynnelsen av 1990-tallet begynte man å bruke miniinvasiv teknikk ved operasjonene. Det er både fordeler og ulemper ved denne teknikken. Til nå har ikke studier vist sammfunnsøkonomisk gevinst ved bruken av metoden. Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, besluttet i 2007 at kikkhullsoperasjonen skulle være den foretrukne metode ved operativ behandling av lyskebrokk. Inntrukket er at metoden i større og større grad blir tatt i bruk, også i Norge. I 1997 ble innsatstyrt finansiering innført i Norge. Frem till 2009 var refusjoen lik for døgn- og dagbehandling. Fra 2009 ble refusjone for dagbehandling redusert. Målet med oppgaven er å finne ut om det har vært en økning i bruk av kikkhullsteknikk ved operativ behandling for lyskebrokk i Norge. Videre ville jeg finne ut om de faktiske kostnadene for laparoskopisk behandling av brokk ved Diakonhjemmet sykehus reflekters i kostnadsvektingen i ISF. Til slutt, vil jeg finne om det finnes vitenskapelig støtte for at kikkhullsmetoden kan være samfunnsøkonomisk lønnsom. Metode: Kvantitativ analyse av alle lyskebrokkoperasjoner i Norge fra 2003 til 2012. Litteraturstudier av lyskebrokk og innsatsstyrt finansiering. Analyse a kostnad per pasient etter KOSPA-modellen. Resultater: Fra 2003 til 2012 ble det utført 61028 inngrep for lyskebrokk i Norge. Men utgjorde 91, 5 % av materialet. Åpen plastikk med bruk av nett var den dominerende metoden med en total andel på 73,8 %. Andelen kikkhullsoperasjoner car totalt 11,8 %. Bruken av kikkhullsteknikk økte fra 2003 til 2012. I Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge ble 40 % av inngrepene utført med miniinvasiv teknikk. Litteraturstudien viste at det var vitenskapelig grunnlag for å hevde at pasientene kom seg rasker tilbake til normal aktivitetbog de hadde mindre smerte og ubehag ved bruk av laparoskpisk teknikk. Det finnes derimot ingen støtte for at kikkhullsteknikke er samfunnsøkonomisk lønnsom i forhold til åpen teknikk. Helsedirektoratet beregner opwrasjonskostnadene til å være lavere ved dag- enn døgnbehandling. Dette er ikke tilfelle ved Diakonhjemmet sykehus. Kostnadsvektingen av dagkirurgu blir dermed for lav i forhold til de faktiske kosnadene. konklusjon: Det har vært en økning i bruken av laparoskopisk teknikk ved operativ behandling av lyskebrokk i Norge. Det finnes ingen vitenskapelig støtte for at metoden er samfunnsøkonomisk lønnsom i forhold til åpen teknikk. Dagkirurgisk brokkbehandling er underfinasiert ved Diakonhjemmet sykehus og sannsynlig som helhet i Norge.