Abstract
Ikonografiske- og biografiske tilnærminger har dominert både innenfor kunstteori og filmteori. Ikonografien fokuserer på et narrativt forløp, og er en fortolkningsmodell som er fundert i en kulturell/samfunnsmessig struktur, som ligger utenfor verket. Jeg ønsker med denne oppgave å ta utgangspunkt i en alternativ fortolkningsmodell til bevegelige bilder. Et alternativ til den dominerende ikonografiske metode representerer den franske kunsthistorikere Georges Didi-Huberman, og det han betegner som visuelt. Didi-Huberman hevder at det som ikke er synlig blir inkarnert i verket, og viser seg som visuelle symptom. Jeg vil undersøke hvordan man kan bruke Didi-Hubermans begreper på bevegelige bilder i en analyse av Bill Violas Tristan s Ascension (The sound of a Mountain under a Waterfall). Tristan s Ascension ble opprinnelig laget til Tristan prosjektet basert på Richard Wagners opera Tristan und Isolde. Hovedmålet med oppgaven er å vise at det finnes visuelle symptom på zen buddhismen i Tristan s Ascension, og at de visuelle symptomene materialiserer seg som sanseinntrykk via Wagner, og gjennom bevegelse.