Abstract
Oppgaven er basert på en dokumentlesning som tar for seg syn på teknologi og kompetanse i norske plandokumenter i årene 1983-2008. Med dette tas det sikte på å avdekke ulike perspektiver på digital kompetanse som har oppstått i denne perioden, og forsøke å identifisere eventuelle hovedtrekk ved utviklingen. Et fellestrekk for dokumentene, på tvers av årstall og kontekst, er et fremtidsrettet fokus og en tilbakevendende diskurs om konstant endring. Plandokumentenes omtale av IKT i utdanningen er preget av en sterk tiltro til teknologiens potensiale, og utdanningsinstitusjonenes ansvar for å frigjøre dette. Dette ses i sammenheng med et samfunn som møter økende krav til konkurransedyktighet i en mer globalisert verden, og leder til spørsmål om hva som er hensikten og målet med skole og utdanning. Utviklingen viser at private aktører og næringsliv ønsker økt innflytelse i utdanningssektoren, i takt med at utdanningsinstitusjonene skal forberede barn og unge på et liv som arbeidstaker og samfunnsressurs i en verden preget av konstant endring. Digital kompetanse trekkes frem som en kritisk kompetanse som skal sørge for å gi individet trygghet og stabilitet, og samtidig sikre samfunnet økonomisk vekst og oppgang. Teksten tar utgangspunkt i argumenter for IKT i utdanningen i form av digitale retoriske diskurser, presentert i rammeverksanalysen til Ferrari, Punie og Redecker (2012), og disse bidrar til å danne grunnlaget for oppgaven, samt en avgrensning av tema. For å belyse problemstillingen i dokumentgjennomgangen og diskusjonen, vil jeg benytte meg av definisjoner av, og hovedtrekk ved digital kompetanse hentet fra Lankshear og Knobel (2006). I tillegg vil teoretiske perspektiver fra Zygmunt Bauman (2005) og Seymour Papert (1972) være bidragsytende i å sette syn og perspektiver på pedagogikk og teknologi i samfunnsmessig i kontekst for oppgaven. I dokumentgjennomgangen har jeg forsøkt å trekke ut gjeldende perspektiver og syn på teknologi og kompetanse, for å se om disse kan samles om noen fellestrekk i den uttalte forståelsen av digital kompetanse og nødvendig kunnskap for en usikker fremtid. Et funn er imidlertid tegn på kontinuitet i forventningene som stilles til teknologien, og et kompetansesyn som beveger seg utover de tradisjonelle utdanningsinstitusjonene i den flytende moderniteten.