Abstract
Hensikten med oppgaven er todelt. For det første ønsker jeg å undersøke hvordan begrepene – selv og tilknytning – forholder seg til hverandre, sett i lys av teoriene de er en sentral del av. For det andre ønsker jeg å undersøke hvordan begrepene anvendes og kan forstås i de konkrete utviklingsforløpene barn følger fra nyfødtperioden til 4 års alder. Gjennom dette ønsker jeg å belyse fellestrekk og forskjeller i disse sentrale utviklingspsykologiske teoriene. Bolwbys tilknytningsteori tar utgangspunkt i at relasjonelle erfaringer med primære omsorgspersoner først og fremst har betydning for ivaretagelse av barnets behov for trygghet, dette sikrer også dets optimale utvikling. Barnet er predisponert til å etablere nær og affektiv relasjon til sine omsorgsgivere, dvs. tilknytning. Tilknytningspersonen er predisponert til å svare på barnets tilknytningsbehov med omsorg. Behovet uttrykkes i forskjellige former for tilknytningsatferd avhengig av barnets kapasitet, og aktiveres i situasjoner som oppleves truende. Barnet utvikler evner til å regulere trygghet, samtidig som tryggheten tillater avstand og utforskning, dvs. mulighet for læring om selv, andre og verden. Tilknytningsatferd er organisert innenfor tilknytningssystem som skal sikre barnets overlevelse, ved å sende signaler til tilsvarende system hos foreldre, omsorgssystem. Hvordan det tilknytningsrelevante behov håndteres i relasjonen preger barnets forventninger til andre og seg selv. Det danner grunnlag for indre arbeidsmodeller av selv og andre som gjenspeiler hvor akseptabelt selvet er, og responsive tilgjengeligheten til foreldre. Indre arbeidsmodeller hjelper barnet å forstå og forutsi omsorgspersonens reaksjoner slik at det kan planlegge for å oppnå trygghet. De indre arbeidsmodellene relateres til individuelle forskjeller i barnets reaksjoner, systematisert i fire tilknytningsmønstre, trygg, to utrygge og et desorganisert. Sterns selvutviklingsmodell representerer et fenomenologisk perspektiv på utvikling av barnets selvopplevelse eller selvfornemmelser de første fire årene. Utviklingen betraktes i sammenheng med generell utvikling og relasjonelle erfaringer. Barnet strukturerer og organiserer sine opplevelser av hvordan det er å være til sammen med andre, mot bakgrunn av kvalitative endringer i barnets kapasitet. Relasjonen forutsetter utvikling av selvet, og selvet bidrar til organisering av interaksjonen med andre. I det gjensidig avhengige forholdet organiseres selvfornemmelsene i takt med samværs- og samspillsformene gjennom fem VI selvopplevelsesområder. Det første tar utgangspunkt i affektene, et gryende selv. Neste område knyttes til nært samspill og tiltagende sosial kapasitet, det kalles kjerneselv. Tredje område kalles et intersubjektivt selv, hvor barnet i større grad fornemmer mentale tilstander hos selv og andre. Utvikling i språk og symboliseringsevne forutsetter fjerde område, et verbalt selv, mens selvbiografiske fortellinger er sentralt i et narrativ selv. Stern omtaler sin teori som kontinuerlig konstruksjonsmodell - områdene fortsetter sin selvstendige utvikling selv om de integreres som indre representasjoner av samspillerfaring med andre. Selvområdene forblir relevante måter å organisere selverfaring og inngå i relasjon til andre på, livet gjennom. Sterns og Bowlbys teori ligger på forskjellig nivå, samtidig som prinsippene i deres organisering overlapper. Dette gjenspeiles i forholdet mellom selvet og tilknytning.De forutsetter hverandre, og kan både betraktes som rammen for utvikling og en del av hverandre.
The purpose of the thesis is twofolded. Firstly, I want to examine how concepts - self and connection - relate to each other, in the light of the theories they are a central part of. Secondly, I want to examine how concepts are applied and can be understood in the specific developmental paths children follows from the newborn period to 4 years of age. Through this, I want to highlight similarities and differences in these central psychological theories of development. Bolwbys attachment theory assumes that relational experiences with primary caregivers is of primary importance for safeguarding the child's need for security, this also ensures its optimum development. The child is predisposed to establish close and affective relationship with their caregivers, ie connection. Attachment person is predisposed to respond to the child's attachment needs with care. The need is expressed in different forms of attachment behavior depending on the child's capacity and is activated in situations that are perceived as threatening. Children develop the ability to regulate safety, while safety allows distance and exploration, ie the possibility of learning about self, others and the world. Attachment behavior is organized in attachement system to ensure the child's survival, by sending signals to the corresponding system in parents, care system. How the attachement relevant need are handled in relation characterizes the child's expectations of themselves and others. It forms the basis of internal working models of self and others that reflect if the self is acceptable and responsive availability of parents. Internal working models helps the child to understand and predict caregiver reactions so that it can plan for achieving security. The internal working models related to individual differences in the child's reactions, systematized in four attachment patterns, safe, two insecure and disorganized. Stern's self-model represents a phenomenological perspective on the development of the child's self-experience or even sensations the first four years. Development is considered in connection with the overall development and relational experiences. Children structure and organize their experiences of what it's like to be with others, against the background of qualitative changes in the child's capacity. The relationship presupposes the development of the self, and the self contributes to the organization of interaction with others. In the interdependent relationship selv sensations organized in line with contact and interaction forms through five self areas. The first is based on affectivity, a nascent self. The next area is linked to the close interaction and increasing social capacity, it is called the core itself. The third area is called an intersubjective self, the child increasingly perceive mental states in self and others. Development of language and symbolising ability assumes fourth area, a verbal self, while autobiographical narratives are central to the narrative self. Stern describes his theory as continuous construction model - areas continue their independent development even though they integrated as internal representations of interaction experience with others. Areas remain relevant as ways to organize self experiences and relations with others, through life. Stern and Bowlby theory lies at different levels, while the principles of their organization overlap. This reflects in the relationship between the self and attachement. They presuppose to each other and can both be considered framework for development and a part of each other.