Abstract
Avhandlingen tar for seg arbeidsdriften i norske fengsler, og problemstillinger om hvordan innsatte opplever arbeidsdriften, om innsatte er motiverte til arbeidet, hvordan verksbetjenter motiverer til endring og rehabilitering, og hva verksbetjentene mener om arbeidsdriften slik den er i dag. Avhandlingen tar utgangspunkt i et tre ukers langt feltarbeid i et lite fengsel med deltagende observasjon og intervjuer som metode. Motivasjonen til innsatte er overraskende god ettersom de selv mener de ikke vil få noe ut av arbeidsdriftens tilbud etter løslatelse. Årsakene til at de går på verkstedet hver dag er for å unngå å sitte på cella og gruble, og noen av dem ønsker også å arbeide for å få gjort noe produktivt ut av soningen. Det oppleves at det eksisterer et A-lag og et B-lag blant ansatte i fengselet, hvor A-laget er betjentene og B-laget er verksbetjentene. Denne holdningen gjelder ikke blant alle, men blant noen og den kan på sikt bli ødeleggende for samarbeidet. Det jobbes i samme etat, for samme arbeidsgiver. Ordet sysselsetting er noe verksbetjentene ikke er veldig fornøyd med, siden det henspeiler til et sted de innsatte bare oppholder seg. Verksbetjentene vil argumentere mot at de driver endrings- og rehabiliteringsarbeid, og at de ser den enkelte innsatte der han er. Arbeidsdriften er i endring skal vi tro nyere rapporter, og mot slutten av avhandlingen er det et par generelle anbefalinger for arbeidsdriften fremover. Ledelsen er svak, og det anbefales at det tas grep for at føringene som skal komme ovenifra kommer frem og blir iverksatt i hver enkelt fengsel.