Abstract
Basert på etnografisk feltarbeid i Reykjavik blant middelklasseislendinger i overgangen til foreldreskap, har denne avhandlingen som mål å utforske hva likestilling er, eller, avhengig av hvordan den leses, hva likestilling også kan være. Dette gjør den ved å identifisere ideen om likestilling som likhet som sentral i nordisk kultur, samt politisk diskurs og arbeid knyttet til det å undergrave problemer i forholdet mellom menn og kvinner som grupper. Gjennom en forpliktelse til praksis og det som er ansett som normativt eller idealt, utforsker jeg innholdet i og betydningen av den semantiske kategorien husarbeid, som er delvis konstituerende for den private sfæren i motsetning til den offentlige. Denne undersøkelsen belyser hvorvidt faktiske personers arbeidsfordeling av huslige gjøringer sier noe nøyaktig om likestilling. Videre undersøker jeg noen av de praksisene og diskursene som skaper gode mødre og fedre, og hvordan disse prosessene betinger eller påvirker den samtidige tilblivelsen av for eksempel kjønn og personskap. En forpliktelse til mødre avslører hvordan særlig morskap genererer viktige forskjeller mellom menn og kvinner, mens et fokus på fedre avslører hvordan forskjellig kjønnede foreldre også er like på vesentlige måter. Til slutt forsøker jeg å ta mine informanters selvidentifikasjoner som likestilte seriøst ved å evaluere ord i forhold til praksis, og ved å henlegge oppfatningen om at nøkkelen til å avgjøre om noen er likestilt sin partner er å se på forskjeller og ulikheter dem imellom. Ved å vektlegge Simone de Beauvoirs eksistensialisme på bekostning av hennes materialistisk feministiske politikk, tilnærmer jeg meg likestilling som en bestemt måte å være i verden. Når han eller hun som hevder å være likestilt sin partner blir forstått som en komplett person som lever en slik sannhet, blir det mulig å se hvordan det likestilte forholdet er en autentisk interrelasjon, hvilket kan innebære store forskjeller eller store likheter, avhengig av ethvert par sin spesifikke situasjon.