Abstract
Bakgrunn: Det har vært en debatt om personlighetsforstyrrelser skal kategoriseres kategorisk eller dimensjonalt (Frances, 1982). I dagens diagnosesystem benyttes det en kategorisk tilnærming. Forskning har vist en rekke svakheter med den kategoriske modellen, og det er foreslått at en dimensjonal modell vil beskrive personlighetspatologi på en bedre måte (Widiger & Samuel, 2005). I utviklingen av DSM-5 forsøkte man å utvikle en ny dimensjonal modell for personlighetsforstyrrelser. Resultatet ble en hybridmodell, den alternative modellen for personlighetsforstyrrelser (AMPD), som består av en dimensjonal vurdering av alvorlighetsgrad, en dimensjonal vurdering av personlighetstrekk, samt seks spesifikke personlighetsforstyrrelseskategorier. Kritikk mot modellen gjorde imidlertid at den ikke ble vedtatt, men ble inkludert i seksjon III sammen med konsepter som behøver videre forskning (APA, 2013). Studier har vist at alvorlighetsgrad er den viktigste prediktoren for nåværende og fremtidig fungering (Hopwood et al., 2011, Tyrer, 2005). Vurderingen av alvorlighetsgrad i modellen blir kalt nivå av personlighetsfungering (LPFS). Noen studier har undersøkt validitet og klinisk nytte for denne delen av modellen. Få studier har foreløpig sett på reliabiliteten. De siste årene har også flere utviklet måleinstrumenter rettet spesifikt mot å vurdere nivå av personlighetsfungering (LPFS). Denne studien undersøker interrater reliabiliteten til et av disse måleinstrumentene, et intervju kalt SCID-AMPD modul 1 (Bender et al., 2014). Metode: Denne studien er en delstudie under DSM-5 prosjektet ledet av overlege Benjamin Hummelen ved Seksjon for personlighetspsykiatri, Ullevål. Studien undersøkte interrater reliabiliteten til måleinstrumentet SCID-AMPD modul 1 ved et test-retest design. SCID-AMPD modul 1 ble gjennomført to ganger av to ulike intervjuere på samme deltager med omtrent en ukes mellomrom. Deltagerne ble rekruttert fra fire gruppeenheter i Dagbehandlingsnettverket, samt fra en allmennpoliklinikk. Enigheten i skåringer mellom intervjuerne ble undersøkt ved korrelasjonsanalyser; Pearson produkt-moment koeffisienten og two way random intraclass korrelasjoner. Resultat: Resultater fra denne studien viste jevnt over høy interrater reliabilitet for SCID-AMPD modul 1, med noen lave reliabilitetsestimater for deler av intervjuet. Konklusjon: Resultater fra denne studien gir støtte for reliabiliteten til måleinstrumentet SCID-AMPD modul 1. Nivå av personlighetsfungering (LPFS) kan i hovedsak vurderes med høy grad av enighet med dette intervjuet. Imidlertid viser også resultatene at deler av intervjuet bør videreutvikles for å sikre reliable vurderinger. I forskningsøyemed bidrar denne studien med støtte for måleinstrumentet SCID-AMPD modul 1 og den dimensjonale vurderingen av alvorlighetsgrad i den alternative modellen for personlighetsforstyrrelser. Med utgangspunkt i vår studie kan det være nyttig for videre forskning å undersøke validiteten til intervjuet, samt klinisk nytteverdi.