Abstract
Målet med denne oppgaven er å undersøke hvorfor Ukraina ble en nasjonaliserende stat, og på hvilke måter staten var nasjonaliserende. Oppgaven analyserer den politiske utviklingen i Ukraina på 1990-tallet med fokus på språk og utdanning. Situasjonen til to nasjonale minoriteter blir diskutert og analysert, henholdsvis: den ungarske og den russiske. Målet med en slik komparativ analyse er at dette kan belyse og nyansere på hvilke måter Ukraina var nasjonaliserende. Studien er basert på Brubakers tese om et triadisk neksus der han utforsker relasjonene mellom vertsland, eksterne hjemland og nasjonale minoriteter, og hvordan disse potensielle spenningsforholdene kan føre til framveksten av nye former for nasjonalisme. Oppgaven finner at Ukraina ble institusjonalisert som en nasjonaliserende stat i grunnloven av politiske årsaker og ikke ideologiske. Dette begrunnes med at resultatet var et kompromiss mellom presidenten og nasjonaldemokratene. Når det gjelder de ungarske og russiske nasjonale minoritetene finner oppgaven at de ikke ble forsøkt assimilert av den ukrainske staten. Nasjonaliseringen i Ukraina synes heller å ha vært fokusert på det statlige apparatet. Denne nasjonaliseringsprosessen blir spesielt tydelig når man ser på marginaliseringen av det russiske i statlige sammenhenger til fordel for det ukrainske. Nasjonaliseringen av den ukrainske staten synes dermed først og fremst å ha foregått på bekostning av russerne og det russiske språket i Ukraina.