Abstract
Avhandlingen belyser forholdet mellom menn og kvinner slik det kommer til uttrykk gjennom kroppslige praksiser i en township- og landsbybefolkning i Venda i Sør-Afrika. Gjennom måten vhavendaene plasserer seg i rommet og deres bruk av materielle objekter viser kroppene til hvilken posisjon kvinner og menn har i et sosialt system som er basert på en patrilineær, hierarkisk organisering. Det viser seg at menn alltid er plassert høyere både fysisk og symbolsk i dette hierarkiet. Den samme posisjoneringen gjentar seg innenfor det religiøse feltet og i den sosio-politiske organiseringen. Jeg benytter Bourdieus (1977) teori om habitus for å vise hvordan barna gjennom tidlig sosialisering og gjennom deltakelse i pubertetsritualene får inkorporert skjemaer for over- og underordning i kroppen. Disse skjemaene blir utgangspunkt for forming av en kjønnshabitus, som igjen danner utgangspunkt for hvordan de oppfatter, tenker og handler i lignende situasjoner og sørger for at kontinuiteten i dominansforholdet mellom mann og kvinne opprettholdes. Ved bruk av et historisk perspektiv viser jeg at kroppslige praksiser som uttrykker respekt i forhold til en som er posisjonert høyere i makt- og autoritetshierarkiet har forsvunnet i den mannlige del av befolkningen, mens slike praksiser opprettholdes for kvinner. Jeg knytter denne forskjellen til kjerneverdier innenfor doksa, i det de forblir uartikulerte og aksepteres stilltiende av både kvinner og menn. Mine funn viser samtidig et potensiale for endring ved at yngre kvinner med høyere utdanning begynner å reflektere over arbeidsdelingen mellom seg selv og ektemannen. For eldre kvinner har denne kroppslige erfaringen av slitenhet blitt oppfattet som en plikt og har stilltiende blitt godtatt uten videre refleksjon. Min analyse av kjønnsrelasjoner viser at menn er avhengige av et formalisert forhold til en kvinne for å videreføre patrilinjen og kontinuiteten i det sosiale. Kvinnen kan sees på som en inngangsport til patrilinjen, og det blir derfor ytterst viktig å forhindre at det oppstår usikkerhet rundt farsskapet. Gjennom forestillinger om urenhet og farer ved kvinnens kroppsvæsker og ved opprettelse av tabuer og rigide sosiale strukturer, sikrer mannen at barna som blir født av hans kone faktisk er hans eget avkom. Kvinnenes overlegne kraft gjennom deres sterke blod må derfor veies opp med sosio-strukturelle mekanismer for å opprettholde den patrilineære slektskapsideologien og dermed mannlig identitet.