Abstract
Avhandlingen analyserer i et emosjonshistorisk perspektiv hvordan følelser og maskulinitetsidealer ble brukt som maktmidler for å erobre og befeste kulturelt og politisk hegemoni i Danmark og Norge i perioden 1660 til ca. 1850. Jeg begynner min undersøkelse med hvordan den eneveldige kongen i Danmark-Norge i tiårene etter 1660 etablerte et emosjonelt regime for å kontrollere og disiplinere undersåttenes følelser og følelsesuttrykk i offentligheten. Jeg tar til orde for at undersåttene fikk et pusterom fra denne undertrykkelsen i private emosjonelle tilfluktssteder som en følge av en ny selskapelighetskultur i siste halvdel av 1700-tallet. I denne forbindelse argumenterer jeg for at “sentimentalismen” kan ses som ikke bare et litterært fenomen, men også som en emosjonell praksis som foregikk i disse tilfluktsstedene og som et retorisk-emosjonelt maktredskap som kunne brukes av både undersåtter og politiske myndigheter. Jeg argumenterer deretter for at maktinstrumentet ble eksplisitt politisert i den norske patriotismen fra 1814 og i tiårene fram til ca. 1850. I 1814 vant de som forfektet norsk selvstendighet hegemonikampen ved å bruke maktinstrumentet. I unionen med Sverige i perioden fram til ca. 1830 var det den politiske opposisjonen som kan sies å ha vunnet kampen for emosjonell dominans, mens den politiske embetseliten distanserte seg fra sentimentalpatriotismen. Til slutt viser jeg hvordan studentene i intelligenskretsen i 1830-årene tok et oppgjør med denne norske sentimentalpatriotismen. I forlengelsen av det utforsker jeg også hvordan det opplevdes for de historiske aktørene å både bruke og utfordre bruken av dette maktmidlet ved å studere offentlige kilder som aviser/tidsskrifter på den ene siden og dagbøker og private brev på den andre siden.