Abstract
Foreldrevold er et tema som har fått en økende interesse de siste årene. Tanken om at mødre også kan være den voldelige parten har for mange virkelig blitt en realitet den siste tiden. Bakgrunnen for denne oppgaven ligger i et ønske om å vite mer om fenomenet «mødres vold mot barn». Den overordnede problemstillingen, som besvares i oppgaven, omhandler hvordan informantene definerer seg selv og sine handlinger i lys av det å være dømt for vold mot egne barn. Oppgavens empiri bygger på intervjuer med seks kvinner som er dømt for vold mot egne barn. Alle kvinnene er av utenlandsk bakgrunn, og intervjuene er gjennomført mens de soner sin straff. Funnene viser at kvinnene møter på spesifikke utfordringer knyttet til deres situasjon. Disse utfordringene omhandler det å være mor og innsatt, og kvinnenes møte med velferdssamfunnets kontrollpraksis, med barnevernet i spissen. Oppgaven viser også hvordan kvinnene velger å løse disse utfordringene. Både utfordringene og kvinnenes løsninger diskuteres med utgangspunkt i utvalgte teorier. Teorien om «pains of imprisonment», hentet fra Sykes (1958), benyttes for å se på kvinnenes utfordringer knyttet til fengselsoppholdet. Hovedfunnet fra dette perspektivet viser at kvinnenes største utfordring er savnet av barna og savnet av morsrollen. Det å få omsorgsansvaret for barna flyttet over på noen andre skaper frustrasjon hos kvinnene, da de selv mener at barna har det best hos sin egen mor. I diskusjonen om kvinnenes møte med det norske barnevernet og velferdsstatens kontrollpraksis benyttes begreper og teorier hentet fra blant annet Smith og Ugelvik (2017). Her diskuteres sammenblandingen av straff og velferd i skandinaviske straffesystemer. Det vises til at kvinnenes familieorienterte tankegang kommer i konflikt med det norske barnevernets fokus på barnet i sentrum. Dette viser seg å være en gjennomgående utfordring for flere familier som har havnet i barnevernets søkelys, og den internasjonale kritikken mot det norske barnevernet blir også diskutert. Funn i oppgaven viser at stigmatiseringen av kvinnene, som voldelige mødre, igjen skaper flere utfordringer og problemer for informantene. Løsningene kvinnene tyr til for å bedre sin situasjon, og for å beholde bildet av seg selv som en god mor, forklares med utgangspunkt i begrepet «nøytraliseringsteknikker», hentet fra Sykes og Matza (1957). Et utvalg av funnene er at kvinnene sammenligner seg med andre mødre, de unnskylder sine handlinger, og de flytter ansvaret over på noen andre. Oppgaven viser at kvinnene blir utfordret fra to sider samtidig. Straffesystemet og det norske barnevernet. I tillegg til dette møter kvinnene på utfordringer som er knyttet til det at deres syn på vold og oppdragelse, ikke samsvarer med de norske normene og reglene. Kvinnenes kulturelle verdier blir utfordret i møte med den norske kulturen. Hva som defineres som en god mor diskuteres også, og det viser seg at kvinnenes syn på hvilke egenskaper en god mor skal ha, heller ikke alltid samsvarer med de norske normene og verdiene.