Abstract
I 2008 kom stortingsmeldingen nr. 37 Straff som virker - mindre kriminalitet - tryggere samfunn med formål om å bekjempe og minske kriminalitet. Stortingsmeldingen var et resultat av et storstilet og langvarig prosjekt, som handlet om å sikre et straffesystem som virker på best mulig måte i det norske samfunnet. Men hva betyr det egentlig? Hva er et godt straffesystem og hva er i det hele tatt meningen med å straffe? Hva vil man oppnå? Hvilket samfunn vil man skape eller opprettholde gjennom straff? Dette er et spennende rettssosiologisk spørsmål. Fengsler og domstoler er blant rettens institusjoner og deres funksjon er av sentral betydning for relasjonen mellom rett og samfunn i Norge. Disse spørsmålene danner utgangspunkt for min avhandling. Min problemstilling i oppgaven min er hvilket syn på straff og straffens rolle i samfunnet er stortingsmelding nr. 37 (2007-2008) et uttrykk for? Denne oppgaven er basert på dokumentanalyse av stortingsmelding nr. 37 (2007-2008). Kriminalomsorgen bygger på fem pilarer: formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling, prinsippet om at man har gjort opp for seg og normalitetsprinsippet. Min oppgave fokuserer på kriminalprevensjon, rettighetsperspektivet og rettferdighet. Oppgaven er basert på Emile Durkheims teori om den mekaniske og organiske solidaritet og bøkene Straffens begrunnelser til Ragnar Hauge og Kan fengsel forsvares? av Thomas Mathiesen. Straffegjennomføringen i Norge har to formål: den ene er at straffen skal virke individualpreventivt og den andre skal virke allmennpreventivt. Straff og straffens rolle i samfunnet ifølge stortingsmeldingen er i særlig grad å minske kriminalitet gjennom rehabilitering. Stortingsmeldingen er et utilitaristisk nytteorientert dokument som tror på straff og dens virkninger. Det viser seg at straff virker det. Straff og straffens rolle i samfunnet skal virke rehabiliterende som at straffen skal virke avskrekkende både på lovbryteren selv og potensielle lovbrytere.