Abstract
Forekommer voldtektsmyter i norsk presse? Ved hjelp av kvantitativ innholdsanalyse har jeg i denne oppgaven undersøkt fremstillingen av voldtektssaker i norsk presse, og hvorvidt det forekommer voldtektsmyter i norske artikler som omhandler voldtekt. Jeg har tatt utgangspunkt i sosiolog Rosalind Gill sin kategorisering av seks voldtektsmyter. Disse seks er: 1) Discrediting the witness/victim: women's reputation, 2) Rape is sex: the triviality of unwanted sex, 3) Rapists are usually black and/or lower-class, 4) The attacker is motivated by lust, 5) Woman cry rape for revenge og 6) Rapists are deranged strangers. Mytene er utledet fra britiske og amerikanske forhold, men anvendes i denne oppgaven på norsk materiale for å undersøke hvorvidt det er tilsvarende tendenser også i norsk presse. Dataene er samlet fra fire aviser, VG, Dagbladet, Aftenposten og Bergens Tidende, og fra tre år, 1996, 2006 og 2016, og tyder på at det forekommer voldtektsmyter i norske artikler som omhandler voldtekt. Disse mytene forekommer dog i liten grad, men datamaterialet mitt tyder på at det er særlig voldtektsmyte nummer fem som forekommer oftest. I analysedelen har jeg presentert "den typiske voldtektssak", basert på variablene som forekommer oftest. Disse variablene er; stedet, tidspunkt, rus, vold, spørsmålstegn ved voldtekten, samtykke og kjent overgriper. Jeg viser også to aspekter ved norsk presses fremstilling av voldtektssaker som har vist seg å være fremtredende, nemlig detaljbruk og kvinnens troverdighet. Detaljbruk dreier seg om overdrevent bruk av detaljer om voldtektene det blir skrevet om. Kvinnens troverdighet handler om hvordan det blir satt tvil ved kvinnen, hennes forklaring og voldtekten. Disse to aspektene har jeg valgt å kalle "norske myter".