Abstract
Under andre verdenskrig havnet den norske handelsflåten i midten av en ekstrem interessekonflikt: For de allierte var det avgjørende å opprettholde de oversjøiske forsyningslinjene, mens for aksemaktene måtte de alliertes tilgang til ressurser strupes i så stor grad som overhodet mulig. Resultatet var en ødeleggelseskrig der en sivil yrkesgruppe, sjømannsstanden, ble en sentral aktør. En viktig del av de alliertes forsvar av forsyningslinjene var bevæpningen av sivile handelsskip. Da Norge ble okkupert våren 1940, ble alle norske handelsskip utenfor tyskkontrollert farvann rekvirert av det statlige rederiet Nortraship i London. Med dette ble den norske handelsflåten, som på denne tiden var verdens fjerde største og verdens mest moderne, disponert som en offisiell del av den allierte krigsinnsatsen. I løpet av et fem år langt krigsseilas ble den norske handelsflåten utstyrt med et omfattende selvforsvar. Dette selvforsvaret bestod av en rekke forsvarsmidler som på hver sin måte skulle forsvare skipene mot ulike angrep – fra undervannsbåter, overflatefartøy, miner og fly. Det militære utstyret krevde utdannet personell som kunne betjene og vedlikeholde de ulike våpnene, mange sjøfolk ble derfor rekruttert til Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten. Etter fullført utdanning i skytteravdelingen ble de innlemmet i Marinen, de mønstret så på bevæpnede handelsskip som skyttere. Det var sjeldent nok utdannede skyttere om bord de bevæpnede handelsskipene til å betjene alle forsvarsmidlene, derfor måtte de sivile besetningene få opplæring og delta i forsvaret av skipene ved angrep. Bevæpningen av de sivile handelsskipene handlet om det faktiske våpenutstyret på den ene siden, og utdannelsen og kompetansen på den andre.