Abstract
Hvert år er det over 20.000 nordmenn som får en kreftdiagnose. Pr.31.12.00 var det 149553 nordmenn i live som i løpet av livet hadde hatt en kreftdiagnose. Behandling av kreftpasienter er derfor en av helsevesenets største oppgaver. Utfordringene er mange og varierte. Kreftdiagnoser er svært ulike i hva de krever av behandlingstilbud.
Utviklingen av behandlingsformer for kreftpasienter, både medisinske og kirurgiske, går raskt. Det tekniske utstyret til bruk i behandling blir stadig bedre og mer avansert. Disse nye metodene krever et mer spesialisert helsepersonell, noe som setter store krav til strukturen på kreftomsorgen.
Skal behandlingstilbudet for kreftpasienter sentraliseres mer eller mindre enn i dag?
I den teoretiske delen av oppgaven er det laget en modell for å finne optimalt antall behandlingsenheter av ulik type. En modell om vertikal konkurranse blir brukt for å vise hvordan avstander mellom pasienter og sykehus skal inkluderes i en beslutningsprosess der målet er å sikre innbyggerne et best mulig helsetilbud. Modellen bygger på Hotelling(1929), Salop(1979) og Spence (1976) og er inspirert av Iunes(1996). Av modellen framgår det at for å oppnå en optimal struktur på behandlingsenhetene skal reiseavstander, sykehusenes pasientvolum og kostnadsstruktur tas med i beregningen. I et offentlig finansiert og planlagt helsevesen som det norske, er det også viktig at eventuelle kvalitetsmessige tap i en desentralisert struktur tas med i beregningene. En grunnleggende antagelse i modellen er at pasientvolum ved enhetene påvirker kvaliteten på tilbudet pasientene får, og det vises at jo viktigere behandlingsvolum er for behandlingsresultatet, jo færre behandlingsenheter skal man optimalt drive. Denne antagelsen om at pasientvolum er positivt for kvaliteten på sykehustjenestene, bygger på en artikkel studie utført av sosial og helsedirektoratet: "Forholdet mellom pasientvolum og behandlingskvalitet". Der er det vist en positiv sammenheng mellom behandlingskvalitet og pasientvolum.
I oppgaven blir det foretatt en empirisk studie over norske kreftpasienter, der målet er å studere hva kreftpasientenes nærhet til ulike typer behandlingsinstitusjoner har å si for kreftoverlevelsen. Analysen er basert på data oppdatert ut 1999 fra Kreftregisteret, Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, SINTEF/SAMDATA og SSB. Analysen ble foretatt i programvaren SAS, og prosedyren som ble brukt var proc logist.
Metoden som benyttes i analysen er levetidsanalyse, som går ut på å studere hvordan ulike forhold påvirker tiden fram til en viss begivenhet inntreffer. I denne analysen er det tid fra kreftdiagnosen til død som er i fokus. Hasarden ble estimert i en logistisk regresjonsmodell, der oddsratene så ble tolket for å se på ulike faktorers betydning for kreftoverlevelsen. Alder, kjønn, periode, krefttype, stadium, varighet siden diagnose samt individuelle og strukturelle sosioøkonomiske variable, brukes som kontrollvariable. Sykehusvariablene som er blitt inkludert i denne analysen omhandler avstand fra pasientens hjemkommune til hhv. lokal, sentral og regionsykehus, og spesialiseringsgraden ved de aktuelle sykehusene. Avstandene er målt som avstand fra sentrum i hjemkommunen til sentrum i sykehuskommunen, spesialiseringsgrad er kodet i samsvar med SAMDATA 2000.
I analysen kommer det fram at det er klare regionale forskjeller i kreftoverlevelse.
Den statistiske analysen gir også støtte til antagelsen om at sykehusstruktur er av betydning for kreftoverlevelsen. Det blir vist at sentraliseringsgrad ved lokalsykehuset påvirker pasientenes relative overlevelse. En analyse over pasientenes avstand til ulike behandlingsinstitusjoner gav ingen klare svar. Korrigering for sykehusstruktur forklarer imidlertid ikke de påviste regionale forskjellene i dødelighet blant kreftpasienter. Svakheten i den statistiske analysen er at det ikke foreligger opplysninger om behandlende sykehus for den enkelte pasient.