Abstract
En integreringsprosess vil berøre flere deler av en flyktnings liv. I denne oppgaven ser jeg på hva ressurssterke flyktninger selv fremhever som viktig i denne prosessen. Med utgangspunkt i samtaler fra intervjuer med 15 flyktninger som enten har gjennomført, eller gjennomfører, introduksjonsprogrammet i bydel Østensjø, er det tre spørsmål som undersøkes. Det første er hvordan det å være flyktning påvirker deres identitet. Det å oppleve å måtte flykte til et nytt land bidrar til at man stiller spørsmål knyttet til egen identitet. Ikke bare har man blitt tilskrevet kategorien «flyktning», men man har også reist vekk fra mange av rammene som preger vår identitet, som for eksempel opprinnelsesland, familie og venner. Ved bruk av teorier fra sosialpsykologien og den narrative forskningstradisjonen, finner jeg blant annet at flyktningene jeg intervjuet ønsket å fremstille seg selv som ressurssterke og «flinke». Dette ønsket kan skyldes at de opplever det som vanskelig å stå i den tilskrevne posisjonen som «flyktning». Kategorien flyktning kan gi assosiasjoner til hjelpeløshet og det å være vanskeligstilt, noe som på mange måter er motsetningen til å være ressurssterk. Flyktningene jeg har intervjuet i denne oppgaven kan alle kategoriseres som ressurssterke ettersom de har utdanning og/eller arbeidserfaring fra opprinnelseslandet. Er denne erfaringen en fordel når det gjelder å komme inn på arbeidsmarkedet i Norge? Dette er det andre spørsmålet jeg undersøker nærmere. Arbeidsmarkedet blir sett på som en viktig arena for integrering i Norge, noe som gjør at det fra statens perspektiv er ønskelig at så mange flyktninger som mulig kommer i arbeid. Med utgangspunkt i Pierre Bourdieu sin teori om «det sosiale rom» og kapital, diskuterer jeg flyktningenes opplevelser av statusfall og vanskeligheter knyttet til å finne en relevant jobb. Flere av personene jeg intervjuet opplevde praksisplassen de ble tildelt gjennom introduksjonsprogrammet som lite relevant for deres utdanning og arbeidsinteresser. At en person opplever praksisplassen som lite relevant, er ikke bare negativt for arbeidsmotivasjonen, men det gjør også at personen går glipp av å bli kjent med det feltet som personen ønsker å jobbe i. At flyktninger stadig blir satt i de samme typene arbeid kan også få konsekvenser som strekker seg enda lenger. Dette kan skape en symbolsk kobling mellom visse typer arbeid og kjennetegn på flyktninger og innvandrere, som for eksempel andrespråkpreget norsk og «utenlandsk» utseende. Gjennom selvsosialisering kan en persons oppfattede mulighetsrom endre seg. En flyktning kan ta andre flyktningers erfaringer som utgangspunkt for egne handlinger, noe som betyr at personer som har fått til mye bra i Norge, kan fungere som et forbilde for andre. Det siste spørsmålet jeg undersøker er hvilke relasjoner flyktningene trekker frem som viktige knyttet til sin integreringsprosess. Jeg ser både på relasjonene flyktningene har til personer av samme bakgrunn som dem, samt relasjoner til majoritetsnordmenn. Flyktninger som fungerer som forbilder for andre kan kalles brobyggere. En slik rolle kan for personen som innehar den, oppleves som meningsfull, og den kan i tillegg føre til en opplevelse av medborgerskap og tilhørighet. Med andre ord er en brobyggerrolle både er positivt for brobyggeren samt personene han eller hun bygger bro for. Majoritetsnordmenn kan få en lignende rolle i flyktningenes integreringsprosess, og med utgangspunkt i begrepet «svake bånd» ser jeg på eksempler på relasjoner som har vært viktige for noen av flyktningene i utvalget: Norske naboer som har blitt gode venner, sykepleiere som har blitt språklærere og «treningsvenn» som har vært veiviser.