Abstract
Det eksisterer en dressnorm på Stortinget. Dette innebærer at de fleste representantene bruker dress som arbeidsantrekk, selv om det ikke er noen regler som påbyr et slikt antrekk. Oppgaven har til hensikt å forklare hvorfor dressen er det naturlige arbeidsantrekket i stortingssalen ut fra et kulturanalytisk perspektiv. Feltet for analyse er stortingsrepresentantene i perioden 2001 – 2005, der eget materiale består av representanters besvarelser på en spørreliste, samtaler med fem utvalgte stortingsrepresentanter, samt notater fra jevnlige tilstedeværelser under spørretimen i Stortinget.
For å besvare spørsmålet har jeg trukket historiske linjer basert bl.a. på analyse av portretter av stortingsrepresentantene. Jeg fant at dressens form på Stortinget kan føres tilbake til 1870- tallet, men dressens betydning har endret seg. Dressen representerer politiske og samfunnsmessige verdier i tiden. I dag er det viktigere at den mannlige stortingsrepresentantens antrekk representerer kontinuitet i tid enn at den har referansepunkter i mote, klasse- eller partitilhørighet eller i individuelle særpreg.
Dressbruk fungerer som en sosial orden ved at dressen, og bæreren av dressen, fremstår som velstelt og kontrollert. Dressen tilfredsstiller Stortingets krav til representativitet. På denne måten er hver og en av representantene også ansvarlige for å ivareta Representantrollen. Videre er dressen en maktrekvisitt. Å beherske dressnormen medfører potensiell makt. Dressen er derimot ikke like naturlig for alle. Høyre har for eksempel en partikultur for dressbruk som Sosialistisk Venstreparti ikke har. Likevel fungerer stortingskulturen som en maktrelasjon der representantene selv velger dressen. Jeg har funnet fire stereotyper som viser ulike mulige posisjoner til dressnormen; forvalter, bærer, utfordrer og fornekter. Dressens egenskap av å enhetliggjøre og underordne individuelle forskjeller tilfredsstiller tidens politiske tendens til kompromisser og samarbeid på tvers av partiene.