Abstract
Denne hovedoppgaven er en analyse av det moderne og modernitet som tematikk og formtrekk i Sigrid Undsets samtids- og dobbeltroman, Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930), som tar sikte på å nyansere den tradisjonelle oppfatningen av verkets plassering innenfor nyrealismen. Det moderne er definert som en holdning som stiller seg positiv til det nye og nåtidige, og modernitet som en samlebetegnelse på ideologiske og historiske omveltninger i den vestlige kultur. Jeg viser at romanen tematiserer ambivalensen til en moderne kultur og ulike reaksjoner på modernitetserfaringer, og at den kan leses som en moderne samtidsroman. Handlingen er lagt til fremveksten av det moderne Norge, fra ca. 1900 1930. Den følger hovedpersonen Paul Selmers liv og identitetsutvikling, fra han er 17-årig gymnasiast til han er midt i førtiårene. Paul Selmer fremtrer som et ekte barn av moderniteten, plassert i et urbant og borgerlig miljø. Foreldrene er skilt, og den kulturradikale moren har gitt ham en moderne oppdragelse. Idéer om individets frihet, selvstendighet og tro på fremskrittet skaper likevel en psykologisk opplevelse av mangel og bringer Paul i opposisjon til omgivelsene. Paul realiserer den nye, moderne friheten ved flere tradisjonsbrudd. Han innleder et ukonvensjonelt kjærlighetsforhold og velger et moderne yrke som forretningsmann. Det mest radikale valget er likevel Pauls konversjon til katolisismen, som her blir tolket som en realisering av den moderne idéen om individets personlige frihet.
I romanens form har jeg også funnet innslag av moderne diskurser. Det dreier seg om ulike kronologivariasjoner med elliptiske brudd og et moderne oppbruddsmotiv i romanens åpning, som svarer til en uavklart og åpen avslutning på fiksjonen. Drømmer og syner fremhever irrasjonelle og ubevisste sider ved Paul Selmers moderne selv. I fortellerteknikken er det en narrativ spenning mellom den autorale fortelleren og sidestilte bilder av hovedpersonen. Denne spenningen kan knyttes til polyfoni og dialogisk diskurs i bakhtinsk forstand. Dette reduserer den autoritære fortellerstemmens dominans. De moderne trekkene i innhold og form speiler en verdimessig ustabilitet i Undsets egen tid og bringer dobbeltromanen som estetisk verk nærmere mellomkrigstidens litterære modernisme.