Abstract
Sammendrag
Eneboligen er en populær og vanlig boligform i Norge. Populariteten har vist seg å være stabil over lang tid, og også i dag ønsker mange unge mennesker å flytte i enebolig når de skal stifte familie. Forestillingen om et godt familieliv kan dermed på mange måter knyttes opp mot eneboligen. Mange vektlegger dessuten nærhet til naturen og ønsker seg en enbolig med landlig beliggenhet. Dette fenomenet er ikke nytt. I oppgaven søker jeg å vise at forestillingen om eneboligen, kjernefamilien og naturen i historisk perspektiv på mange måter er knyttet sammen.
At vår tids viktigste arena for eneboligen er byggefeltet, gjør fenomenet interessant. Mitt utgangspunkt er Garderåsen, et stort byggefelt beliggende i Fet kommune. Her finnes det arkitekttegnede hus og kataloghus, og her finnes det hager med varierende utforming. Området er utviklet over 25 år, og i disse omgivelsene har mennesker kunnet bygge de husene de ønsker.
Hovedfokuset i oppgaven er knyttet til intervjuer med beboere. Jeg har bevisst valgt ut informanter med forskjellig sosial og kulturell bakgrunn, fordi et av målene har vært å se hvordan dette virker inn på valg knyttet til utforming av hus og hage. Jeg fokuserer kun på det utvendige, og forsøker på mange måter å forklare hvorfor det ser ut som det gjør.
På byggefeltene endrer byggeskikken seg fra tiår til tiår og gjenspeiler på mange måter viktige verdier i vår kultur. I oppgaven beskriver jeg byggeskikken og argumenterer for at endringene over tid, kan knyttes opp mot at et varierende ideologisk innhold tillegges husene. Til tross for påstander om at vi stadig blir mer individualistiske, viser det seg at de fleste husene i Garderåsen er tidstypiske representanter for den mest utbredte byggeskikken. At eiendommen er velstelt og ryddig er dessuten viktig for alle informantene. Husene og hagene viser i disse sammenhengene til kollektive normer og verdier. Samtidig spiller de også en viktig rolle i å bekrefte egen identitet. Målet for alle informantene er å skape en eiendom de føler tilhørighet til, virkemidlene de benytter varierer imidlertid ut fra deres smak.
Med dette som utgangspunkt diskuterer jeg forskjellen mellom folk flests og den kulturelle elitens forholdningssett. Det viser seg at det handler om to forskjellige kulturer, om forskjellige måter å betrakte hus og hager på. En konsekvens av dette er at eneboligen, tross sin store popularitet, også er omdiskutert. En kikk på de siste hundre års bolig- og byggeskikkdebatt, viser at dette ikke er nytt. Mange arkitekter og planlegger, samt andre tilhørende det jeg kaller den kulturelle eliten, har vært og er negative til noe de oppfatter som et småborgerlig eneboligideal. Særlig kataloghusene, som forøvrig har en markedsandel på om lag 90 %, blir kritisert. Avstanden mellom folk flests smak og fagfolks, eller den kulturelle elitens preferanser, er enorm. At staten, via institusjoner som Husbanken og Statens byggeskikkutvalg ensidig har agitert for den kulturelle elitens syn, blir også diskutert i oppgaven.
Uansett kritikk, folk flest trives med sine hus og sine hager. Byggefeltene er og blir populære bosteder for mange mennesker. Om de i framtiden vil bli utfordret av mer urbane verdier gjenstår å se. I et kulturhistorisk perspektiv kan i alle fall byggefeltet betraktes som en del av den norske tradisjonen, med tydelige røtter tilbake til den borgerlige villakulturen samt det norske arbeiderbruket.