Abstract
Denne oppgaven diskuterer konsekvenser av innføringen av New Public Management - elementer i scenekunstfeltet. Hensikten med oppgaven er å undersøke hvorvidt NPM har bidratt til å redusere de tradisjonelt sterke arkitektinnslagene i forholdet mellom stat og kunstliv. Har NPMs inntreden medført en svekkelse av statens styringsambisjon i kunstlivet, og har denne eventuelle svekkelsen styrket hjelperinnslaget i norsk kunstliv?
At staten har en arkitektrolle overfor kunstlivet innebærer at det offentlige tar et økonomisk hovedansvar for kunstnerne og kunstlivet, uten at det legges føringer for de kunstneriske prosessene. En arkitektstat gir rom for at det offentlige skal kunne artikulere enkelte organisatoriske mål for kunstsektoren, men et viktig styringsideal er samtidig at kunstnere og kunstaktører skal ha betydelig kunstnerisk autonomi.
I den norske velferdsstatsoppbygningen etter krigen ble etableringen av et rikt og mangfoldig kunstliv ansett som et viktig demokratisk gode. Og det å sikre alle borgere rimelig adgang til kultur- og fritidstilbud og å gi kulturarbeidere brukbare levekår uansett hvor i landet de bodde, ble betraktet som sentrale statlige oppgaver, noe som dermed legitimerte store offentlige kunstbevilgninger. Fortsatt fremhever alle norske politiske partiprogram at det er positivt for samfunnet å ha et mangfoldig kunstliv. Men de senere årene er det blitt stilt stadig flere spørsmål til om staten nødvendigvis er den beste garantisten for dette mangfoldet. Norsk kunstlivs legitimitet som offentlig ansvarsområde er med andre ord
ikke lengre like selvsagt.
De siste tjue årene har det dessuten skjedd endringer i offentlig sektor mer generelt, noe som også har influert styringen og finansieringen av kunstlivet.Behovet for økt kostnadseffektivitet i den offentlige tjenesteproduksjonen ble etter hvert ansett som påtrengende, og som svar på denne utviklingen skyllet den globale offentlige reformbølgen New Public Management (NPM) inn over norsk offentlig forvaltning utover 1990- tallet, kunstsektoren inkludert.
Men hvilke konsekvenser har New Public Managements inntreden i norsk offentlig kunstsektor fått for relasjonen stat kunstliv?