Abstract
EUs målsetning om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) ble formelt opprettet i Maastricht-traktaten i 1992. Åtte år senere, under EUs regjeringskonferanse i den franske middelhavsbyen Nice, ble EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske (ESDP) målsetninger traktatfestet under den allerede eksisterende felles utenriks- og sikkerhetspolitiske søylen i EU. Traktatfestingen av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet innebar ikke at EU etablerte en europeisk hær, men ESDP-samarbeidet ga EU en mulighet til å intervenere i humanitære konflikter, samt at det ga medlemslandene et verktøy til å bidra i fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.
I denne oppgaven vil jeg ta for meg to stater: Tyskland og Storbritannia. Jeg vil undersøke ett politikkområde: EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Som tittelen på denne oppgaven indikerer, vil jeg analysere de to statenes posisjoner til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk i perioden mellom Maastricht-traktaten og Nice-traktaten. Hovedspørsmålet som skal besvares er: Hvorfor endret de tyske og de britiske myndighetene sine posisjoner til EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i perioden mellom Maastricht-traktaten og Nice-traktaten? For å kunne besvare denne problemstillingen må oppgaven forankres i et teoretisk rammeverk. Jeg vil benytte to teoretiske perspektiver som forklarer politisk atferd ut fra en ulik forståelse av aktørenes rasjonalitet. Hovedanalysen vil ta utgangspunkt i å forklare de to statenes endrede posisjoner til ESDP-samarbeidet ut fra et interessebasert perspektiv, der nasjonale interesser og endrede geopolitiske forhold påvirker og former politiske posisjoner. Jeg vil også undersøke om de politiske posisjonene er påvirket av normer og undersøke om dette kan supplere et interessebasert perspektiv.