Abstract
Einar Sundsdal jr.
Sammendrag av hoveddoppgaven
I hovedoppgaven leser jeg tekster som bærer Jacques Derridas signatur. Mine lesninger av disse tekstene er videre satt på spill innenfor en pedagogisk-filosofisk diskurs. Konkret har dette skjedd gjennom å la lesningen av Derridas tekster informere min lesning av tekster hvor den pedagogiske filosofen Lars Løvlie skriver rekonstruksjoner av danningsbegrepet.
Jacques Derridas (1930 – 2004) tekster dukker stadig oftere opp som referanseramme i den pedagogiske debatten, og de senere årene er det utgitt flere bøker med forholdet Derrida og pedagogikk som tema. Innenfor så vidt spekter - didaktisk teori, pedagogisk filosofi og idéhistorie, flerkulturell pedagogikk, studier av høyere utdanning, universitetenes fremtid, globalisering av utdanning - lar pedagoger Derridas tekster informere deres tenkning.
Spørsmålet om dannelse, eller danning for å bruke verbalsubstantivet, er de senere årene reaktualisert innenfor den pedagogiske diskursen. Bakgrunnen for denne reaktualiseringen ser ut til å være mangfoldig. Vi finner beveggrunner av pedagogisk-didaktisk karakter, i tillegg til økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske årsaker. Lars Løvlies tekster har vært og er sentrale i den stadig pågående samtalen om danning.
Slik er scenen satt for denne hovedoppgaven i pedagogisk filosofi. Ikke dermed sagt jeg oppfatter Jacques Derrida å være en pedagogisk filosof. Eller at tekstene som bærer hans signatur spesifikt diskuterer pedagogisk-filosofiske problemstillinger. Jeg har i hovedoppgaven derfor ikke skrevet en kortfattet introduksjon eller presentasjon til eller av Derridas tekster, for deretter å anvende dem som pedagogisk filosofi. Jeg gjennomfører heller en eksegetisk lesning av Jacques Derridas tekster, og jeg lar denne lesningen informere min lesning av Lars Løvlies tekster. Med denne tilgangen kan ikke hovedoppgavens problemstilling settes på en enleddet formel.
I hovedoppgaven følger jeg de pedagogiske filosofene Lars Løvlie og Paul Smeyers oppfordringer om hvordan skrive pedagogisk filosofi. Det vil si at jeg ikke vil være opptatt av å legge rammer og å tenke anvendelse, men undersøke de rammer og begreper som er tilstede i den pedagogiske filosofien selv. Nettopp for å synliggjøre momenter som søker å etablere seg, og bevegelser som kan virke konserverende fremfor åpnende og oppbrytende. Dette vil jeg gjøre gjennom å sette lesningen av Jacques Derridas tekster, som en form for motstand, på spill innenfor en pedagogisk-filosofisk diskurs, i denne oppgaven i hovedsak representert av de tekster hvor Løvlie skriver rekonstruksjoner av danningsbegrepet. Selve lesningen av Derridas tekster er på denne måten del av denne oppgavens problemstilling. Jeg har i denne oppgaven imidlertid ikke et ønske om å gi Jacques Derridas tekster verken et pedagogisk meningsinnhold eller en pedagogisk-filosofisk syntaks.
I kapittel 1 presenterer jeg den pedagogisk-filosofiske ramme hovedoppgaven forholder seg til. Metodiske betraktninger finner sin naturlige plass der. De sier, kort fortalt, at jeg i denne oppgaven har lest tekster med det formål å lære fra og av dem. Sentralt er drøftelsen av hvordan språket etter den lingvistiske vendingen kan bli et av filosofiens store problem.
I kapittel 2 leser jeg Derridas lesning av fenomenologen Edmund Husserls Logische Untersuchungen. Det vil dreie seg om fenomenologiens prioritering av stemmen, tidsoppfatning, idealitet og bestemmelsen av væren som nærvær. Derridas dekonstruktive lesningen av strukturalisten Ferdinand de Saussure er tema i kapittel 3. Der videreutvikles noen tema fra kapittel 2. Særlig forholdet tale – skrift, og logosentrismens oppvurdering av førstnevnte i en hierarkisk rangering. Kapittel 4 redegjør for Derridas begrep om performativitet. Her blir spørsmålet om iterabiliet og kontekst tatt opp. Neste kapittel nærmer seg det mer uttalt pedagogisk-filosofiske med iverksettelsen av Derridas begrep om skriftens scene. Det er hele tiden et poeng å vise hvordan Derridas dekonstruktive lesninger leser frem sprekker og blinde flekker - i tekstene han selv leser - for å komme videre i egen skrift.
Jeg beskriver i kapittel 6 hvordan Derridas tekster mener filosofien, spesielt den vestlige metafysikken, er produsert gjennom en form for økonomisk metaforikk. Denne økonomiske tropen utfordrer Derridas tekster, blant annet gjennom å formulere motstandsfigurene gaven og den ikke-økonomiske rettferdigheten. I oppgavens kapittel 7 og 8 lar jeg min lesning av Derridas problematisering av økonomien som trope utfordre og stille spørsmål til tekster der den pedagogiske filosofen Lars Løvlie skriver rekonstruksjoner av danningsbegrepet. Oppgavens avslutning trekker ingen slutninger, men ønsker å spørre om framtiden.
Jeg ønsker ikke i denne oppgaven å skrive en konklusjon som konstaterer hva tema er for Derridas dekonstruktive lesninger. Dekonstruksjon er, kanskje først og fremst, en utspørring av det som ’er.’ En vilje til å bry seg om og til å ta ansvar for det ennå ikke tenkte. Det vi for øyeblikket ikke kan tenke. Det som ikke er tilstede som nærvær her og nå.
Jeg skriver i stedet for en konklusjon heller: hvem / hva / er / blir Jacques Derrida? Hvilken fremtid for Derrida? Hvilken fremtid for Derridas tekster som ressurs for den pedagogiske filosofien? Kanskje bare én fremtid for Derrida? Én fremtid i et utall varianter? Derridas tekster må leses, utspørres og kritiseres, i dekonstruksjonens navn. Men uten troen på en første lov, en bestemt begynnelse. Det finnes ikke noe første, altså ingen begynnelse.
Derridas tekster må med andre ord alltid leses igjen. Vår lesning av dem må stadig begynne på nytt. Bare på den måten kan dekonstruksjon fortsette å handle om åpenhet, fri tenkning og motstand. Motstand mot alle former for hegemoniske prosesser. Denne hovedoppgaven er ett forsøk.