Abstract
I oktober 1945 kom restene av den norske fredsbevegelsens organisasjoner sammen i Nobelinstituttet for å reetablere fredsarbeidet som hadde ligget brakk i okkupasjonsårene.
En samlet norsk fredsbevegelse skulle gi økt styrke i arbeidet med å gjenreise fredsorganisasjonene og frembringe nytt folkelig engasjement i fredssaken. Etter hvert som den kalde krigens fronter avtegnet seg, ble det stadig vanskeligere å få gjennomslagskraft for fredssammenslutningens program. Erfaringene fra annen verdenskrig hadde frembrakt retningsendringer i forståelsen av hva som var viktig for å hindre krig, og premissene for bygging av en fredeligere verden. Å skape renessanse for de pasifistiske ideer viste seg å bli en vanskelig oppgave.
Fredsbevegelsen kommuniserte ikke med alle sosiale samfunnsgrupper, og maktet ikke å etablere stabile forbindelser med fagbevegelsen. Den yngre generasjon lot seg heller ikke verve til de tradisjonelle fredsorganisasjonene, selv om FMK rekrutterte unge militærnektere og Internasjonal dugnad tiltrakk ungdom som ønsket å delta i praktisk gjenreisingsarbeid. Sett under ett, var Norges fredsråd i stor grad en samling senior- og elitepregede organisasjoner, der en indre krets av aktive og sentrale personer etter hvert dannet et avgrenset miljø av overlappende medlemskap og sosiale forbindelser.
Men,sine støtteytringer til norsk utenrikspolitikk, rekrutterte det nye Norgeslaget og Én verden mange fredsvenner som hadde forlatt sin totalpasifistiske linje etter andre verdenskrig.
Disse nye organisasjonene ble alle stående utenfor samarbeidsorganet Norges fredsråd. I Én verdens øyne manglet pasifistene politisk virkelighetsforståelse, og for noen, også moral. Norske fredsaktivisters ansatser til brobygging og samarbeid østover, bidro til ytterligere avstand mellom fredsbevegelsens radikalpasifistiske falanks og det forsvarsvennlige alternativet Én verden kunne forevise.
Det første større uttrykk for folkelig basert atomvåpenmotstand i Norge, kom i forbindelse med Albert Schweitzers appell mot kjernefysiske prøvesprengninger i 1957. Som vi skal se, ble dette kilden til en bred kampanje som støttet kravet om stans av atomprøvene. I tillegg motiverte appellen til aktivitet og utspill fra enkelte norske fredsorganisasjoner. For mange i Norge ble Schweitzer den som knyttet forbindelsen mellom vitenskapen og folkeopinionen, og økte fokuset på problemene forbundet med kjernevåpenspørsmålet.
Protestkampanjen mot atomvåpen våren 1961 antok dimensjoner man sjelden fant i det norske samfunns politiske liv. I opposisjon til forslag om endringer i norsk atompolitikk, ble det organisert en landsomfattende protestkampanje som avmerket seg i den offentlige så vel som i den parlamentariske debatt. Samtidige protestkampanjer i utlandet øvet sterk innflytelse på flere sider ved den norske bevegelsen. Nye aksjonsformer og nye mønstre for organisering, ble i stor grad adoptert av den hjemlige protestbevegelsen. Motstanderes anklager om kommunistiske forbindelser sådde tvil rundt bevegelsens argumenter. I flere grupper ble det laget strategier for å tilbakevise anklagene og, i noen tifeller, for å kamuflere de kommunistisk orienterte aktivistene som visselig var med. Også innad i fredsbevegelsen bidro relasjoner til østorienterte grupper til betydelige og etter hvert splittende samarbeidsproblemer. Bortsett fra FMK, maktet ikke organisasjonene i Norges fredsråd å rekruttere nye medlemmer, og var en svært redusert del av fredsbevegelsen allerede ved inngangen til 1960-tallet. Initiativet til en ny landsdekkende sammenslutning kom fra grupper som sto utenfor samarbeidet i fredsrådet. Dette var løst organiserte grupper, med selvoppnevnte ledersjikt, som i stor grad bygde på sosiale nettverk. Heller ikke den nye konstruksjonen KmA evnet å vinne nye og større samfunnssegmenter til innsats i fredsbevegelsen. En del aktivister graviterte etter hvert mot Sosialistisk folkeparti, som ble et parlamentarisk alternativ til atomprotestbevegelsen. Fra 1962 var den norske fredsbevegelsen et fragmentert og sosialt begrenset miljø.