Abstract
Tema for oppgaven er konsernbidragsbestemmelsene i skatteloven, herunder særlig forholdet mellom den norske bestemmelsen om konsernbidrag i § 10-4 og Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, fortrinnsvis med hovedvekt på retten til fri etablering.
Norsk skatterett sett i forhold til EØS-avtalen er et tema som stadig blir mer aktuelt, både på et politisk og rettslig nivå. Norges suverenitet blir som regel holdt opp mot forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom godkjennelsen av EØS-avtalen. I tillegg har problemstillingen om skatterett i det hele tatt faller inn under EØS-avtalen vært debattert. I den forbindelse har reglene om konsernbidrag den siste tiden gjennomgått en utviklingsprosess idet de tidligere bestemmelsene ble ansett for i beste fall å være problematiske i forhold til EØS-avtalens regler om etableringsfrihet. I det siste har det imidlertid blitt reist spørsmål om de endringer som har blitt gjennomført er tilstrekkelig til at norsk rett kan sies å være i samsvar med de forpliktelser vi har påtatt oss ved å bli en part i avtalen.
For å gå nærmere inn på de norske bestemmelsene i forhold til EØS-retten tar jeg for meg i en nylig avsagt dom fra EF-domstolen, C-446/03 Marks & Spencer, om rettmessigheten av å nekte et britisk selskap å overføre underskudd fra datterselskaper i andre EØS-stater til fradrag i morselskapets inntekt i Storbritannia. I tillegg tar jeg for meg generaladvokatens forslag til avgjørelse i sak C-231/05, Oy AA.