Abstract
Bakgrunnen for oppgaven var KAL-rapportens konklusjon om at bakgrunnen for det relativt gode samsvaret mellom bedømmere i ungdomskolen. Dette tolkingsfellesskapet er utviklet gjennom samtalene mellom lærere og elever, lærerne imellom, samarbeidet mellom skolemyndigheter og skolen om oppgavetyper og vurderingsveiledninger, samtaler om sjangerkriterier og karakterkriterier. Jeg var interessert i hvordan tolkingsfellesskapet utfolder seg i videregående skole. Mitt utgangspunkt var Kjell Lars Berges forskning om skriveopplæring og vurdering i videregående skole. Avhandlingen hans (Berge 1996) hevder at bedømmerne i videregående skole ikke er samstemte nok når det gjelder de ikke- skolske sjangerne som for eksempel essay, kåseri og novelle. Han etterlyser også målet for skriveopplæringen i R – 94. Norskfaget er både et danningsfag og et redskapsfag. Dette gjør at lærerne ikke finner nok plass til skriveopplæring i faget.
Jeg ønsket å undersøke dette fra lærernes synsvinkel fordi lærerne er krumtappen i skolens skriveopplæring. Det hjelper ikke med gode læreplaner hvis ikke lærerne følger opp intensjonene i planene. Jeg har intervjuet seks norsklærere enkeltvis som jobber i videregående skole om skriveopplæring, vurdering og vurdering av en elevtekst. De samme seks lærere samtalte om og karaktersatte også en annen elevtekst. Enkeltintervjuene og fellessamtalen ble tatt opp på bånd og transkribert. Det er denne empirien jeg har analysert..
Jeg har brukt diskursanalysen som et overordnet konsept fordi den regnes som en fruktbar teori og metode om kommunikasjon i samfunnsinstitusjoner. Dialogismen har jeg brukt som modell for samtaleteorien, og som konkrete redskaper til analyse har jeg benyttet meg av verdiordenbegrepet fra Boltanski og Thévenot, rollebegrepet og posisjoneringsbegrepet. Det empiriske materialet er analysert med disse redskapene.
Hva fant jeg ut? Den mest nærliggende konklusjonen var at hvis lærernes skriveopplæring og vurdering skal følge opp læreplanens intensjoner, må også eksamen endres, slik det også er konstatert i en rekke andre sammenhenger. Det andre er at myndighetenes diskurs om skriveopplæring og vurdering tidvis har vært på kollisjonskurs med lærernes, og er det fortsatt. For at lærernes skal bli hørt og for at deres diskurser skal ha betydning, må de lære seg det diskursive språket som blir hørt i maktens korridorer, dvs et metaspråk om undervisningen som også korresponderer med de fagdidaktiske miljøene. Beherskelse av fagspråket vil også påvirke virkelighetsoppfatningen. Den tredje sammenhengen som ble synlig er at for at tolkingsfellesskapet skal bli godt, må lærerne i vgs arbeide sammen. Det gjelder særlig sjangerkriterier, karakterkriterier, diskusjon om oppgaver. Det finnes et potensiale for et tolkingsfellesskap av samstemte bedømmere. Gjennom dette kan lærerne bli i stand til å gi elevene den skriveopplæringen som elevene har krav på etter intensjonene i læreplanen.