Abstract
Skattereformen 1992 representerer den mest omfattende endringen av skattesystemet i nyere norsk historie. Reformen er som sådan et avgjørende element i hamskiftet Norges sosialdemokratiske velferdsstatsmodell har gått gjennom. Var 1992-reformen en markedsliberal reform eller snarere en oppdatering av sosialdemokratisk skattepolitikk? Og hvordan kan vi forklare dette utfallet? Denne oppgaven finner at reformen først og fremst var kjennetegnet av rasjonell oppdatering, ikke liberalisering. Ikke bare bidro reformen til økt effektivitet og høyere økonomisk vekst. Den styrket også skattesystemets evne til å finansiere velferdsstaten og opprettholdt skattepolitikkens direkte omfordelende effekt. Dette utfallet var avhengig av størrelsen på reformen, siden omfattende reform åpnet for rasjonelle og helhetlige løsninger. Dyptgripende endring av skattepolitikken var mulig på grunn av de store svakhetene ved det gamle systemet, utviklingen og tilpasningen av nye ideer om beskatning, samt institusjonelle trekk ved det norske politiske systemet som styrket evnen til samarbeid og enighet.
The 1992 tax reform represents the most wide-reaching reform of the tax system in recent Norwegian history. As such, it is part and parcel of the modern transformation of Norway’s social democratic welfare state regime. Did the reform imply a liberal policy shift or an updating of social democratic policy? And how can we explain this outcome? This study finds that the 1992 tax reform was characterized by rational updating of policy rather than liberalization. Not only was the reform a success in terms of economic efficiency and growth. It also strengthened the capacity of the tax system to finance the welfare state and maintained the level of direct redistribution. It appears that this outcome was contingent upon the large scale of policy change, as fundamental reform allowed for rational and coherent solutions. Such large-scale policy change was possible because of the huge structural problems of the existing tax system; the development and adaptation of new tax policy ideas; and the consensus-generating features of Norwegian political institutions.