Abstract
Sammendrag
Tittel: Substitusjonsbehandling med fokus på skadereduksjon. “LAR” det seg gjøre?
Student: Dagfinn Homme
Veileder: Leif Petter Olaussen
Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi
Det juridiske fakultet
Universitetet i Oslo
Høsten 2011.
Med denne avhandlingen ønsker jeg å sette fokus på narkotikapolitikken som blir ført i Norge, og da nærmere bestemt hvordan substitusjonsbehandling i Norge er regulert ut i fra tanken om skadereduksjon. Substitusjonsbehandling er en behandlingsform som internasjonalt, og da spesielt i europeisk sammenheng, har blitt utformet som skadereduksjonstiltak. Skadereduksjon innebærer at målet med narkotikapolitikken må være å redusere de helsemessige skader som følger av stoffbruken, hvorav substitusjonsbehandling har vist seg å være den mest effektive behandlingsformen for å oppnå dette. Målgruppen for denne behandlingen er i hovedsak injiserende heroinbrukere. En gruppe stoffbrukere som i stor grad er helsemessig forkomne, som resultat av deres stoffbruk. Substitusjonsbehandling i Norge betegnes som legemiddelassistert rehabilitering (LAR). 1. januar 2010 ble LAR regulert gjennom en egen forskrift, og 1. februar 2010 ble en ny retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet publisert.
Prosessen fram til det nye rammeverket for LAR har vært tidkrevende, og har blant annet omfattet to høringsrunder. Bakgrunnen for implementeringen av nytt rammeverk for LAR baserte seg på at ansvaret for rusbehandling i 2004 ble overført fra sosialsektoren til helsesektoren, samt at en nasjonal evaluering av LAR viste at det var store forskjeller i hvordan denne behandlingen ble regulert. Ved at ansvaret for rusbehandling er blitt overført til helsesektoren har jeg i denne oppgaven gått ut i fra at den nye reguleringen av LAR baseres på skadereduksjon, og med dette ønsket å finne svar på følgende problemstilling:
I hvilken grad er nye LAR utformet som et skadereduksjonstiltak, i forhold til det gamle LAR, og hvordan har utøverne på dette fagfeltet forholdt til at LAR eventuelt skal være et skadereduksjonstiltak?
Ved å se nærmere på hva som ligger til grunn for skadereduksjonstanken, har jeg utledet egne kriterier for hva jeg anser som kjennetegnende for substitusjonsbehandling basert på skadereduksjon. Kriteriene har dannet utgangspunktet for å besvare problemstillingen jeg har ønsket å besvare i denne avhandlingen.
Basert på kriteriene har jeg først sett nærmere på i hvilken grad tidligere regulering av LAR kan anses som basert på skadereduksjon. Ved å ta utgangspunkt i hvordan behandlingen tidligere har blitt regulert, samt resultater fra den nasjonale LAR-evalueringen, har jeg her vist at dette ikke kan anses som basert på skadereduksjon. I analysen har jeg vist at tilgangen til denne behandlingen har vært strengt regulert, og at målet med behandlingen ikke først og fremst har vært å redusere de helsemessige konsekvenser som i stor grad preger de heroinavhengige stoffbrukernes liv.
I hoveddelen av avhandlingen har jeg sett nærmere på hvordan en i den nye reguleringen av LAR har utformet dette som et skadereduksjonstiltak. Fokuset har her ligget på den nye forskriften og retningslinjen som kom på plass i 2010. I hovedtrekk har det vist seg at nye LAR i stor grad kan anses som basert på skadereduksjon. Med den nye reguleringen av LAR har en tatt innover seg hvilke helsemessige konsekvenser et liv med heroinavhengighet medfører, og stoffbrukerne blir i større grad enn tidligere behandlet som pasienter på lik linje med andre pasienter i helsevesenet. I denne delen av avhandlingen har jeg også set nærmere på hvordan utøverne på dette fagfeltet har forholdt seg endringene i reguleringen av LAR, gjennom høringsuttalelsene som har fremkommet i de to høringsrundene. I denne sammenheng har det vist seg å være bred enighet om hvordan denne behandlingen nå er regulert.
Avslutningsvis har jeg gitt fire konkrete forslag til hvordan jeg mener nye LAR i enda større grad kunne blitt ansett som et skadereduksjonstiltak, ut i fra mine kriterier for skadereduksjon.