Abstract
«Rådgivning – det er bare hun det.» En kvalitativ studie om hvordan foreldre til barn med språkvansker opplever at de blir møtt og fulgt opp av det spesialpedagogiske hjelpeapparatet.
Bakgrunn og formål
Tema for masteroppgaven handler om hvordan foreldre opplever å bli møtt og fulgt opp av det spesialpedagogiske hjelpeapparatet for sitt barn med språkvansker. Gjennom å lytte til foreldreperspektivet i denne masteroppgaven kan det bidra til økt kunnskap omkring temaet foreldrerådgivning i forhold til barn med språkvansker. Ved å få økt kunnskap om foreldrenes tanker, opplevelser og erfaringer, kan det være mulig å finne ut hvordan det spesialpedagogiske hjelpeapparatet best mulig kan møte foreldre og barn sine behov for hjelp, støtte og rådgivning. Oppgaven kan også være nyttig for foreldre til barn med språkvansker som vil kunne oppleve gjenkjennelse, støtte og forståelse, ikke minst gjennom de foreldreberetningene som blir gjengitt, og som de vil kunne identifisere seg med.
Problemstilling
Hvordan opplever foreldre til barn med språkvansker at de blir møtt og fulgt opp av det spesialpedagogiske hjelpeapparatet?
Metode
Ut fra bakgrunn, formål og problemstilling ble en kvalitativ forskningsmetode valgt. Forskningen i studien er basert på semistrukturerte intervjuer av seks informanter. Utvalget er kriteriebasert og bestod av seks mødre til barn med språkvansker i alder 8 – 20 år. Informantene bodde i tre ulike små og store kommuner i Møre & Romsdal fylke. Ved et fenomenologisk og hermeneutisk perspektiv på studien er det satt fokus på foreldrenes egne opplevelser og forståelse av egne liv. Gjennom informantenes utsagn fikk jeg muligheten til å fokusere på et dypere meningsinnhold enn det som umiddelbart oppfattes og det var mulig å finne en helhetlig mening bak informantenes fortellinger. Alle intervjuene var tatt opp på diktafon, transkribert, kategorisert og analysert. Analyseprosessen er inspirert av et fenomenologisk analysesystem av Giorgi (1985).
Resultater
Undersøkelsen viser at foreldre har ulike opplevelser og erfaringer med hvordan de har blitt møtt og fulgt opp av det spesialpedagogiske hjelpeapparatet. Til tross for at flere av foreldrene har kjempet og møtt en del utfordringer i forhold til hjelpeapparatet, har mødrene hatt en fantastisk evne til å kjempe videre fordi de forstod at barna deres nettopp trengte hjelp. Et sentralt funn i datamaterialet er at foreldrenes opplevelse av å få hjelp, berodde på hvordan de ble møtt av fagfolk. Foreldre som var fornøyd med den hjelpen og rådgivningen de har fått fra hjelpeapparatet trekker fram rådgivers egenskaper og ikke minst holdninger fra rådgivers side som avgjørende betydning for opplevelsen av å få hjelp. Dette viser at rådgivers personlige kompetanse spilte en avgjørende rolle i forhold til hvordan foreldre opplevde møte med hjelpeapparatet. Egenskapene til den enkelte fagperson har en avgjørende betydning for den videre kontakten og samarbeidet med foreldrene. Dette bidrog også til at foreldre opplevde mestring med sitt barn med språkvansker i hverdagen.
Undersøkelsen viser at flere av foreldrene synes rådgivningen og oppfølgingen fra hjelpeapparatet har vært mangelfull og fraværende. De trekker fram at de har opplevd å bli møtt av rådgivere som gir generelle og velmenende råd, men som de har hatt lite eller ingen nytte av. Funn viser at foreldre som har erfaringer med rådgivning som har fokus på hjelp til selvhjelp i rådgivningsøyemed har vist seg å være mest vellykket. Dette styrket foreldrenes opplevelse av å mestre og å være kompetente. Funnene viser at mødrene her har blitt møtt av fagfolk som har hatt fokus på hvordan de kan gjøre det, forklart dem hva de skal gjøre og hvorfor de må gjøre det de nettopp skal gjøre i hverdagen med sitt barn med språkvansker. Mødrene forstod, håndterte og så verdien i det de skulle gjøre for barna sine.
Mitt hovedfunn er presentert i sitatet «Rådgivning – det er bare hun det». Dette viser at rådgivers personlige kompetanse synes å være av avgjørende betydning for hva man kan oppnå som fagperson i forhold til rådgivning til foreldre til barn med språkvansker. I møte med foreldre er fagfolk selv de viktigste og avgjørende «redskapene» for opplevelsen av den hjelpen, støtten og rådgivningen foreldre til barn med språkvansker vil kunne få. Dette viser at for at foreldre til barn med språkvansker skal oppleve å bli møtt og fulgt opp på en god måte av det spesialpedagogiske hjelpeapparatet er det avhengig av fagpersonens kompetanse, både personlig kompetanse, teoretisk kompetanse og yrkesspesifikke ferdigheter (Skau, 2011).