Abstract
FRA ALLIANSEPOLITIKK TIL KOLLEKTIV SIKKERHET
EU som strukturerende faktor i endringsprosessen og stabiliserende element innenfor det nye sikkerhetssystemet
Oppgaven søker å kaste lys over den sikkerhetspolitiske utviklingen som har funnet sted i Europa i etterkrigstiden, med vekt på hvilke forutsetninger og prinsipper som har dannet grunnlag for hvordan organiseringen av sikkerheten har vært og variert i denne perioden.
Gjennom en historisk fremstilling med vekt på helt sentrale begivenheter og epoker, ønsker jeg å få frem det dynamiske vekselspillet mellom de ulike måtene å organisere sikkerheten på. Det er min hovedinnfallsvinkel at den tradisjonelle alliansepolitikken som totalt dominerte de første tiårene etter krigens slutt, gradvis har blitt utfordret av andre måter å organisere sikkerheten på, for å bli avløst av et sikkerhetssystem basert på prinsippene for kollektiv sikkerhet.
Det er alternativet til alliansepolitikken, representert ved EU-samarbeidet hvor utenriks- og sikkerhetspolitikken er definert i et Helsinkiperspektiv, som i dag har fått gjennomslag. Utviklingen går nå vekk fra tradisjonell alliansepolitikk og over i retning av kollektiv sikkerhet, hvor Parischarteret og Sluttakten fra Helsinki har fått økt betydning, og danner grunnlag for hvordan sikkerheten organiseres. Fokuseringen på EU-samarbeidet gjøres ut fra den antakelse at integrasjonsprosessen har vært og fortsatt er en drivkraft bak utviklingen av et nytt sikkerhetssystem i Europa basert på kollektiv sikkerhet. Ved å belyse ulike sider ved integrasjonsprosessen ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot forhold som på avgjørende vis har påvirket utviklingen av en ny sikkerhetsstruktur, det vil si at forhold som både fremmer og som vanskeliggjør endringsprosessen, blir belyst.
Gjennom en gradvis utvikling av fellesskapet fremstår Unionen i dag som en selvstendig aktør. Ved at EU etter hvert får en større rolle å spille på det sikkerhetspolitiske området, går trenden i retning av en økende europeisering av sikkerhetspolitikken. Ved å analysere de koplinger som finner sted mellom Unionen og andre aktører, ønsker jeg å vise hvordan EU i dag utgjør en potensiell kjerne innenfor en ny sikkerhetsarkitektur, og dermed kan bidra til en stabilisering av Europa etter Den kalde krigens slutt. Den nye sikkerhetsarkitekturen vil være kjennetegnet av at mange organisasjoner og institusjoner deltar i et sammenvevd system ut fra effektivitets-, legitimitets- og hensiktsmessighetshensyn. Interlocking institutions og cooperative security betegner best dagens europeiske system. Dette er verken tradisjonell alliansepolitikk eller ideell kollektiv sikkerhet, men begge nevnte organiseringsformer finnes i det nye Europa hvor koplingene mellom totalt ulike organisasjoner som NATO og OSSE/FN har blitt vanlig.