Abstract
Sammendrag
Tittel: Straff for internasjonale forbrytelser – jakten på en strafferettsfilosofi.
Navn: Kristin Lid Bergvall
Veileder: Vidar Halvorsen
Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, vår 2013
De siste tyve årene har ansvarliggjøring av de skyldige bak massive overgrep, krigsforbrytelser og grove krenkelser av menneskerettighetene havnet stadig høyere på den internasjonale agenda. Det å definere slike handlinger som forbrytelser og kreve at de som begår dem straffeforfølges, er noe historisk nytt. Utviklingen av en internasjonal strafferett, med institusjoner som sammen med verdens stater har ansvar for straffeforfølgelse av slike forbrytelser, viser tydelig at straffrihet for grusomheter ikke lenger er akseptabelt. I takt med tiden inneholder den nye norske straffeloven av 2005 et helt nytt kapittel med straffebestemmelser mot folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Kapittelet trådte i kraft i 2008, og bestemmelsene skal gjøre det mulig å straffeforfølge individer i Norge for handlinger begått utenfor landets grenser.
Alle synes å være enige om at straff for grusomheter er på sin plass. Men selv om vi står overfor de verste forbrytelser, hvor straffens legitimitet synes å gi seg selv, kan ikke spørsmålet om hvorfor vi straffer stikkes under en stol. Straff innebærer påføring av et onde og derfor trengs det grundige begrunnelser som kan legitimere en slik praksis, også for de verste forbrytelser. Med dette som utgangspunkt har jeg gjennomført en analyse av lovforarbeidene til den nye straffeloven, med spesiell vekt på kapittel 16 om folkemord mv. I denne oppgaven foretar jeg en løpende drøfting av forholdet mellom (1) grunnleggende prinsipper i norsk strafferettstenkning, (2) de betraktninger og verdier som ligger til grunn for den internasjonale strafferetten, og (3) de norske argumentene for egne straffebestemmelser om internasjonale forbrytelser. Som et grunnlag for drøftingen redegjør jeg for utviklingen av internasjonal strafferett, for tradisjonelle teorier om straffens begrunnelse og berettigelse, samt den norske lovprosessen.
Nytteteorier går ut på at straffen er legitimert hvis den har positive virkninger. Slike tanker har stått sterkt i Norge helt siden arbeidet med den forrige straffeloven av 1902. Teorier om rettferdig gjengjeldelse sier at straffen er rettferdiggjort fordi lovbryteren har fortjent det, at straffen skal gjenopprette en ubalanse som forbrytelsen førte til, eller at det eksisterer en moralsk rett eller plikt til å straffe. Min analyse av de nye lovforarbeidene viser at slike tanker gjennomgående avvises i lovforarbeidene som legitimerende begrunnelse for straff, og avfeies som tilhørende ‘tidligere tider’. Tanker om rettferdig gjengjeldelse omformes til tilsiktede nyttevirkninger av straff. En slik utpreget nyttetenkning fungerer imidlertid dårlig for å forklare hvorfor man straffer internasjonale forbrytelser. Tanker om rettferdig gjengjeldelse, eller rettferdighet, spiller en viktig rolle for å legitimere internasjonal strafferett. I denne oppgaven drøfter jeg det jeg ser som et manglende samsvaret mellom det offentlige Norges syn på hva som legitimerer bruk av straff, straffen som institusjon, og det ideologiske og normative tankegodset som danner grunnlag for den internasjonale strafferetten.
Ved å bruke et språk som formidler at straff er nødvendig og legitimt mot de verste forbrytelser, tar norske myndigheter det for gitt at det finnes gode, gjennomtenkte begrunnelser for straff. Blant teoretikere og praktikere på det internasjonale strafferettsfeltet foregår det imidlertid stadig en debatt om strafferettens rolle i å bekjempe de verste forbrytelser, å sørge for fred og rettferdighet, og strafferettens mulighet til å bidra til forsoning og gjenoppretting i de traumatiserte samfunn hvor grusomheter har funnet sted. En spennende påstand i denne debatten er at det mangler en overordnet internasjonal strafferettsfilosofi som kan rettferdiggjøre bruk av straff overfor de verste forbrytelser. At dette kan være tilfelle, har ikke Norge oppdaget. I denne oppgaven vurderer jeg de norske lovforarbeidene opp mot denne debatten og drøfter videre hvorvidt det finnes særegenheter ved den internasjonale strafferetten som kan danne grunnlag for en selvstendig strafferettsfilosofi for straff mot internasjonale forbrytelser.
Innføringen av straffebestemmelser i norsk rett gir inngang til å diskutere hvordan ideologien bak straff for internasjonale forbrytelser – en ideologi vi aksepterer og lar oss styre av – kan bidra til refleksjon rundt hvordan vi ellers tenker om straff i Norge. Hvis vi må erkjenne at vi aksepterer straff for internasjonale forbrytelser uavhengig av nyttevirkning, trenger vi kanskje ikke lenger å tviholde på nyttevirkning som straffens eneste legitimerende begrunnelse. Kanskje må vi åpne for at det finnes enkelte handlinger som fortjener straff, og at den stadige henvisningen til nyttevirkninger de-legitimerer en slik forståelse. Og hvis tanker om rettferdighet og plikt til å straffe visse forbrytelser ikke står i motsetning til det vi egentlig mener og føler om straff her hjemme, burde dette i større grad komme til syne i myndighetenes formidling av straffefeltet. Tanken på fremtidige nyttevirkninger som det eneste legitime formål med straff, har lange tradisjoner og dype røtter i norsk strafferettstenkning, men er kanskje klar for en revidering. Kanskje kan vi akseptere at det å straffe kan være rettferdig, fordi det ville være en forferdelig urett å la være.