Abstract
Arundhati Roys første og eneste roman Guden for små ting finner fortsatt veien til nye lesere og bokhyller. Boksalget og forfatterstjernestatusen har gitt henne økonomisk frihet og en internasjonal talerstol. Roy er aktivistenes skribent, de som sultestreiker mot damutbyggingsprosjekt i India, de som demonstrerer mot krigsdeltakelse i Irak og Afghanistan, og de som kjemper mot privatisering av naturressurser. Essayene hennes er ikke undrende eller spørrende slik sjangeren innbyr til, men rasende innlegg for sosial rettferdighet. I Roys verden er det alltid de herskende som kaster de lengste og mørkeste skyggene, og fra hennes ståsted i mørke finnes det ingen gråtoner. Den indignerte tonen er både fascinerende og irriterende, men det betyr ikke at de følelsesladede utspillene ikke er fulle av fakta. Hvis hun tok feil gang på gang, så ville hun vært ufarlig. Kanskje har hun forstått at det er ikke betrakteren som veier argumenter for og imot, som vinner politiske kamper. En slik intellektuell blir sement i samfunnsbyggverket. Roy er en bulldoser. Men det er ikke derfor hun blir lest av den meningsbærende eliten i Vesten. Uten Roys følsomhet for språk ville hun blitt overhørt. En av de første bøkene jeg selv leste av Roy, var essaysamlingen An Ordinary Person’s Guide to Empire.
Agora : Journal for metafysisk spekulasjon. 2012, Nr 04, 33-44. http://www.idunn.no/ts/agora/2012/04/kvinner_klassekamp_og_foelelser