Abstract
Denne studien handler om au pairer og migrasjon knyttet til au pair-arbeid. Au pair-ordningen i Norge har endret karakter i løpet av det siste tiåret. Ordningen er ment som kulturutveksling for unge (for det meste kvinner), som gir mulighet til å oppleve et nytt land og en ny kultur i trygge omgivelser av en vertsfamilie. Til gjengjeld skal au pairen hjelpe til med lettere husarbeid og barnepass. Au pairen skal anses, og behandles, som et familiemedlem. Au pair-ordningen slik den ser ut i dag, har vært gjenstand for problematisering de senere årene. Forskning har vist at ordningen i stor grad benyttes som en kanal for arbeidskraft, både av au pairer og vertsfamilier. Filippinske au pairer utgjør den største andelen av au pairene i Norge. Basert på kvalitative intervjuer med åtte filippinske au pairer, og tidligere au pairer, som oppholder seg i Norge, søker denne studien å undersøke deres erfaringer nærmere. Mer konkret undersøker jeg hvordan au pairene forstår sin rolle og sin relasjon til vertsfamilien, hvilken mening de legger i sin migrasjon, og hvordan de ser på au pair-arbeidets status. Au pair-ordningen må forstås innenfor en større kontekst av en kjønnet migrasjonstrend, der kvinner fra land i sør migrerer til rikere land i regionen, eller til land i nord , for å arbeide som hushjelper, au pairer, omsorgsarbeidere eller barnepiker. I første analysekapittel ser jeg nærmere au pairenes vurdering av å migrere for å arbeide som au pair i Europa. En sterk migrasjonskultur på Filippinene gjør at migrasjon sees som et aktuelt alternativ for å bedre sin egen, og sin families, økonomiske og sosiale situasjon. Alle informantene i mitt materiale, bortsett fra én, sender remisser til sine familier og slektninger på Filippinene, noe som gjør dem til forsørgere. Forsørgeransvaret bærer med seg moralske forpliktelser, som gjør at informantene ser på det som sin oppgave å gi tilbake til familien. Gjennom migrasjonen oppnår informantene økt økonomisk og sosial status på Filippinene: den økonomiske kapitalen øker fordi de tjener bedre som au pairer i Norge enn som blant annet lærer på Filippinene. Den sosiale kapitalen økes fordi deres migrasjon sees som et offer. I det andre analysekapittelet undersøker jeg hvordan au pairene har opplevd sine au pair-opphold, både i Norge og i enkelte andre europeiske land. Nærmere bestemt undersøkes au pairens rolleforståelse og deres relasjon til vertsfamilien. Utgangspunktet for å stille disse spørsmålene er en antakelse om at au pairer og vertsfamiliers roller i relasjonen mellom dem, kan oppleves som uklare og ambivalente. Forskning på feltet viser at au pairer og vertsfamilier kan oppleve rollekonflikt, og at det kan være diskrepans mellom deres forventninger til hvilke roller de skal ha. Au pair-ordningen er ikke definert som arbeid, og heller ikke som studier. Au pairen skal være en del av familien, men er det mulig at en person som får betalt for å jobbe hos en familie også kan være familiemedlem? Mellomposisjonen au pair-ordningen har, fremkaller uklare roller, og svært varierte au pair-/vertsfamilierelasjoner. Jeg definerer fire ulike roller ut i fra mitt datamateriale: hushjelpen / alt-mulig-arbeideren , den andre mor , terapeut for vertsmor og venninnen . Mine funn viser at flere av au pairene opplever at det er en diskrepans mellom deres forventninger til hva au pair-rollen skal innebære, og deres vertsfamiliers forventninger. Au pair-oppholdene oppleves også som noe begrensende, da man som au pair bor og arbeider i den private sfære, og på ulike måter er underlagt vertsfamiliens kontroll. I det siste analysekapittelet undersøker jeg hvordan au pairene ser på au pair-arbeidets status i kontekst av Norge, og de andre europeiske landene de har vært au pairer i. Informantenes bakgrunn, med høyere utdanning og arbeidserfaring fra Filippinene, gjør at flere tilskriver au pair-arbeidet en lav status. Derimot balanseres opplevelsen av deklassering, ved at au pairene har en sterk orientering mot Filippinene. Målet, og motivasjonen, for migrasjonen ligger i å skape et bedre liv for seg og sin familie på Filippinene. Ved å sende remisser, ved å peke på midlertidigheten i arbeidet, og ved å orientere seg mot den filippinske konteksten, der de har opplevd økt økonomisk og sosial kapital, modereres følelsen av deklassering i au pair-arbeidet.